• SPØRSMÅL OG SVAR

Av Alvar Svenson

Spørsmål: Jeg vil gjerne vite litt mer om faste. Hvorfor snakkes det så lite om faste i vår tid når både Det gamle og Det nye testamente har så mye å si om det?

Svar: Faste (hebr. som, gr. naesteia) betyr fullstendig avholdenhet fra mat og drikke, vanligvis i løpet av en dag, eventuelt flere, men inkluderer normalt ikke natten (Svenskt Bibliskt uppslagsverk, Stockholm 1962, s. 611).

Når man i vår tid snakker om faste, er det oftest i forbindelse med såkalte helsekurer og den fysiske helsen. Det er vel mindre vanlig, selv om det forekommer i noen sammenhenger, å faste for å forbedre sin åndelige helse. Det er helt riktig at det er en del snakk om faste både i GT og NT. Apostlenes gjerninger kap. 13 forteller om hvordan Den Hellige Ånd talte til menigheten i Antiokia da de tjente Herren og fastet. Kapittel 14 sier: «I hver menighet valgte de ut eldste for dem, og under bønn og faste ga de dem over til Herren, han som de var kommet til tro på» (Apg 14,23).

«Både vi og fariseerne faster ofte, hvorfor faster ikke dine disipler?» (Matt 9,14). Det er noen av Johannes’ disipler som stiller dette spørsmålet til Jesus. Samme spørsmål finner vi i Markus 2,18. På denne tiden satt Johannes i fengsel (Matt 4,12; 11,2). Jesus gir et merkverdig svar på spørsmålet: «Kan vel bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men det skal komme en tid da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste» (Matt 9,15). På dette stedet tales det om sorg, som kan sammenlignes med stedet i Markus der det står faste. Ifølge Mark 2,19 svarer Jesus: «Kan vel bryllupsgjestene faste mens brudgommen er hos dem?» Av Jesu måte å uttrykke seg på, forstår vi at fasten også var et uttrykk for sorg. Etter begravelsen av Saul og sønnene hans, fastet man i syv dager. Dette var en måte å uttrykke sin sorg over tapet av kongen (1 Sam 31,13).

Men det fantes også en forordning fra Herren om å faste, nemlig på forsoningsdagen. «Dette skal være en evig lov for dere: Den tiende dagen i den sjuende måneden skal dere faste og ikke gjøre noe slags arbeid…» (3 Mos 16,29). «Den tiende dagen i den samme måneden skal det være soningsdag. Da skal dere holde hellig samling, faste og bære fram ildoffer for Herren» (3 Mos 23,27). Faste var altså foreskrevet i loven. I NT kan vi lese om at fariseerne fastet to ganger i uken (Luk 18,12). Dette var imidlertid ikke foreskrevet av Moses, men basert på de eldstes forskrifter.

Ut fra spørsmålet som Johannes’ disipler stilte, kan vi se at det ikke bare var fariseerne som fastet, men altså også Johannes’ disipler. Ifølge Matt 4 fastet Jesus i førti dager og førti netter. Vi kan legge merke til at han denne tiden oppholder seg i ørkenen, han er alene. Han bruker ikke fasten som en demonstrasjon eller for å få oppmerksomhet om seg selv. Han advarer mot dette i Matt 6,16-18: faste skulle ikke være en oppvisning i fromhet og gudsfrykt, men en sak mellom den enkelte og hans Gud. Da f.eks. Daniel kom i sjelenød på grunn av sine egne og folkets synder, vendte han seg til Gud med inderlig bønn og påkallelse og faste i sekk og aske (Dan 9,3). På denne måten tjente fasten til å tukte og disiplinere kroppen (Sal 109,24; 35,13) og øke konsentrasjonsevnen. Forvandlet man den til noe annet, ble resultatet straks hykleri og hensikten feil.

Gjennom profetene irettesatte Herren folket sitt for deres urette faste. Feilen besto i at man ikke ville lytte når Herren talte, men forsøkte å opprette det ødelagte forholdet gjennom sin faste. I Jer 14,12 sier Herren: «Når de faster, hører jeg ikke på klageropene deres.» Eller da de fastet for at Herren skulle se det og han viste at han ikke la noen vekt på dette, klaget de og sa: «Hvorfor ser du ikke at vi faster…?» Men Herren svarer dem: «Se, når dere faster, blir det strid og trette og slagsmål med urettferdige never. Dere faster ikke slik i dag at stemmen deres kan høres i det høye» (Jes 58,3-4). Kong David kunne ikke ved hjelp av faste gjøre stemmen sin hørt da han ville beholde sin sønn. Til tross for anger og faste, døde sønnen og David hadde lært at verken faste eller tårer kunne gjøre synden ugjort (2 Sam 12,15 ff).

Etter Jonas forkynnelse i Ninive, ropte folket ut en faste og kledde seg i sekkestrie. Her var fasten et bevis på angeren som fantes i hjertet. Denne fasten gjaldt alle innbyggerne i Ninive, og den påvirket også kongen som kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske (Jona 3,5-6). Etter denne oppriktige angeren og bekjennelsen, skånte Herren byen. Ut fra Skriften ser vi at det fins både en falsk og en rett faste.

Et sted i NT som har ført til en del noen spørsmål om faste, er når Jesus forteller sine disipler at en viss type onde ånder ikke kan drives ut utenom ved «bønn og faste», som det står i noen oversettelser. Den svenske 1917-oversettelsen har i Markus 9,29: «Dette slaget kan ikke drives ut gjennom noe annet enn bønn og faste.» Svenska Folkbibeln har ikke med ordet «faste», men bare: «Dette slaget kan bare drives ut med bønn», og i en note: [Andre håndskrifter: «med bønn og faste» Noen håndskrifter har altså ikke med «faste». Dersom faste skulle være en forutsetning for hjelp i dette tilfellet, er det tydelig at de ikke hadde tid til det. Gutten ble ført til disiplene og de skulle i samme stund drive ut den onde ånden. Her ble det ikke gitt noen mulighet til forberedelse med faste og på den måten hjelpe gutten. «Hvis den korrekte teksten inneholder faste, må det være en faste som er forbundet med en generell praksis som gjør at den undergjørende troen opprettholder sin styrke til enhver tid og ikke bare spesifikt ved tidspunktet for underet.» (Lenski, Interpretation of Mark, s. 387).

Hva sier så den lutherske bekjennelsen om faste?
I Konkordieformelens artikkel X, Om kirkelige skikker, som kalles adiafora, er dette spørsmålet behandlet. Det gjøres klart at faste kommer inn under spørsmålet om de frie ting. Det som krevdes var enighet i læren og rett bruk av sakramentene «slik det heter i det kjente ord: Dissonantia ieiunii non dissolvit consonantiam fidei, dvs. uenighet om faste skal ikke oppløse enigheten i troen». (Konkordieboken, s. 415).

I Den augsburgske bekjennelse art. 28, Om kirkemakten, understrekes viktigheten av ikke å la kirkeordninger og nye gudstjenesteformer erstatte det som framhever Kristus og hans fortjeneste. Ingenting må få komme istedenfor eller erstatte nåden og evangeliet. «Overleveringene i kirken har øket nesten i det uendelige på grunn av denne meningen, mens læren om troen og trosrettferdigheten er blitt holdt nede. For det ble jevnlig forordnet nye helligdager, påbudt flere faster, innført flere seremonier og nye ordener…» (Konkordieboken, s. 55-56).

I sin utlegning av 1 Pet 1,13 sier Luther bl. a.: » … Det er bra å faste. Men bare det kan regnes som faste er når vi ikke gir kroppen mer mat og drikke enn den trenger for å bevare helsen. La kroppen arbeide og være på vakt, slik at det gamle eselet ikke blir for egensindig og går ut på isen og danser og brekker bena. Kroppen skal tøyles og følge ånden, ikke som de som, når de skal faste, sitter og fyller seg med fisk og den beste vinen slik at magene blir oppsvulmet» (What Luther Says, Concordia Publ House 1972, s. 507).

I Bibelen fins ingen befaling om faste for den nytestamentlige kirken; selv om det heller ikke er forbudt. De lutherske bekjennelsesskriftene og Luther plasserer fasten blant adiafora, de frie ting. De understreker viktigheten av at faste ikke kan skape noen fortjeneste overfor Gud. Faste er en personlig sak mellom den enkelte sjel og Gud; faste sammen med bønn er nevnt flere steder i NT. Spørsmålsstilleren kommenterte at det er en del snakk om faste i Skriften, mens det er uvanlig i vår tid å snakke om faste. Dette kan jo være på grunn av det ovenfor nevnte: siden det ikke fins noen befaling i NT, må det være en fri sak. Det er viktig å understreke igjen at der faste og bønn forekommer, må det alltid være med troen på Kristi fullkomne gjenløsning som fokus.

(Tidskriften Biblicum, 2/2000)