Av Seth Erlandsson

• LITTERATUR

Tåreprofeten Jeremias
Betragtninger over Jeremias’ Bog
Peter Olsen
Luthersk Missions Bibelskoles Elevforenings Forlag, 2021, 183 sider

Lektor ved Dansk Bibelinstitutt, Peter Olsen, som har gjort seg kjent som en forsvarer av Bibelens guddommelige inspirasjon og fulle pålitelighet, skriver lærerikt om profeten Jeremia. Denne boken begynner med en konsentrert historisk introduksjon, svært nyttig. Deretter vil Olsen løfte fram viktige deler av Jeremias forkynnelse i forbindelse med utvalgte kapitler. Det er altså ikke snakk om en kommentar til alle kapitler, vers for vers.

Jeremia møtte mye motstand. Spesielt Guds domsord over folkets frafall ble ikke tålt av folket og deres ledere. Dermed vil de heller ikke vite av «Herren, vår rettferdighet», men mener at de er Guds folk på basis av sine egne gjerninger, ikke den kommende rettferdige Spirens forsoningsverk (Jer 23,5-6). De som ikke aksepterer Guds dom over synden, trenger jo ingen annen rettferdighet. De synes at deres egen selvvalgte livsstil duger som rettferdighet og er forenlig med Ba’alsdyrkelsen og dens seksuelle kult. Mye minner om vår egen tid.

Jeremia forkynte Guds ord uavkortet år etter år, fra han ble kalt til profet som ung mann ca. 627 f.Kr. til sin død i Egypt ca. 580 f.Kr., da han sannsynligvis ble myrdet. Gjennom hele sin profetiske tjeneste ble han hånet og latterliggjort, og flere ganger mishandlet og fengslet. Jeremia formidlet blant annet som Herrens ord: «Det blir din lodd, den delen jeg måler opp for deg, sier Herren, fordi du glemte meg og satte din lit til løgn. Jeg skal selv løfte kjolekanten opp over ansiktet på deg så din skam blir synlig, ditt ekteskapsbrudd, din vrinsking og ditt skamløse horeliv. Jeg så det motbydelige du drev med på haugene og ute på marken. Ve deg, Jerusalem!» (13,25–27). Frafalne prester, profeter og hele folket krevde hans død. De grep ham og sa: «Du skal dø! Hvorfor har du profetert i Herrens navn og sagt: Det skal gå med dette huset som med Sjilo, og denne byen skal legges i ruiner så ingen kan bo her?» (26,8f). Hans egen familie var også imot ham. «Selv brødrene dine og din fars hus er troløse mot deg. De roper bak ryggen din: «Det er nok!»» (12,6).

Peter Olsen er klar over at den fulle oppfyllelsen av løftene til Israel og Jerusalem ikke er et jordisk Guds rike: «Den fulle oppfyllelsen handler ikke om det nasjonale Israel her og nå, men om Guds folk og Guds by i herlighetsriket hjemme hos ham» (s. 134, min overs.). Olsen ser også likheter mellom bibelkritikk og kong Jojakims måte å behandle Guds ord på gjennom Jeremia: «Hver gang Jehudi hadde lest tre–fire spalter, skar kongen dem av med en pennekniv og kastet dem på ilden i fyrfatet» (36,23). «Moderne bibelkritikk skjærer også Bibelen i stykker og stjeler Guds ord fra Guds folk» (s. 152).

Akkurat som Jeremia understreker Olsen at synden sitter i hjertet. Dette mente folket på Jeremias tid var overdrevet, og slik er det også i dag. «Vi vil bare høre på de andre prestene, ikke på deg. Vi vil bare høre på de som forkynner fred for oss,» de som sier «Fred, fred!» – «men det er ikke fred» (se 6,14). «Synden sitter egentlig ikke i vår tunge eller i våre hender, men i hjertet. Derfra kommer synden ut gjennom vår tunge og gjennom våre hender… Vi begår konkrete synder fordi vi er syndere innerst inne. Og derfor er det hjertet som må omvendes til Gud» (s. 73f). «Hjertet er mer svikefullt enn noe annet, det kan ikke helbredes» (17,9).

Hvordan får vi da et omvendt hjerte? Olsen skriver: «Det skjer ved at vi gir Gud rett. Når han feller dommen ikke bare over våre gjerninger, men over våre hjerter, skal vi gi ham rett, for han har jo rett: ‘Ja, Gud, mitt hjerte er det mest svikefulle hos meg…’ Når vi gir ham rett på denne måten, sier Gud til oss: ‘Så tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse for Jesu skyld!’» (s. 74). Her kunne man ønske at Olsen ville gjøre det tydeligere at lysten og viljen til å gi Gud rett og bekjenne sin synd bare kan komme ved evangeliets ord om nåde i Kristus Jesus. Det vet nok Olsen. Men noen steder i boken kan det høres ut som om årsaken til syndenes forlatelse ikke er Guds frelsesverk alene, nåden alene, Kristus alene, men nåden pluss en forandring hos oss, et nytt hjerte hos oss. Tilgivelsen kommer jo først og tilbys syndere helt ufortjent. Forandringen i hjertet er en følge, av takknemlighet for nåden i Kristus. Omvendelsen skjer gjennom en ny fødsel ovenfra (Joh 3,3,5–6). Det er nok Olsen enig i.

Allerede Moses skrev: «Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel» (5 Mos 30,6). Gjennom Esekiel sier Gud: «Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere» (Esek 36,25f). Forandringen hos oss skjer kun gjennom evangeliet i Ordet og i dåpen.

Vår forandring, vår helliggjørelse, blir aldri fullkommen i dette livet. Vår fullkommenhet er Jesu tilregnede lovoppfyllelse av nåde alene. Den mottas ved tro alene, ikke ved noen lovgjerning. «Vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus» (Gal 2,16). «Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne» (Rom 3,20). Gjennom Jeremias domsforkynnelse gir Gud oss ​​innsikt i vår store syndeforderv, og gjennom evangeliet om den nye pakten (Jer 31,31ff) forkynnes vår eneste redning, syndenes tilgivelse: «Jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden» (v. 34).

Olsen skal ha en stor takk for at han aktualiserer Jeremias forkynnelse. Jeremias bok er høyst aktuell i vår tid da frafallet fra Guds ord og vilje er like grovt som på Jeremias tid.

(Tidskriften Biblicum, 4/2021)