Av Ingemar Furberg

I evangelisk-luthersk tro har man søkt å verne om den rene evangeliske lære og verdsatt den kristne kunnskapen høyt. Guds Ord – Den hellige skrift – har vært den kristne kunnskapens kilde. «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.» Når dette Ordet ble forkynt, ble troen tent i det enkelte menneske.

Nå vil man i moderne svensk teologi ikke lenger skille mellom troen i betydningen lære – trosinnhold – og troen som trosopplevelse. Dette medfører at spørsmålet om en kristen læres sannhet betraktes som feilstilt. Det som er viktig og vesentlig blir nå bare hva som er sant «for meg». Det ekte kristne kan bare – mener man – fanges på den subjektive opplevelsens vei. Den religiøse opplevelsen avgjør hva som er kristen lære. Alt har utgangspunkt i det religiøst opplevelsesladde mennesket.

Det er blitt sagt at mens den lutherske ortodoksien søkte å verne om «den rene evangeliske lære», ville pietismen i motsetning til dette betone den enkeltes religiøse opplevelse. Det må sies at dette utsagnet er svært generaliserende. Samtidig bør det understrekes at det som er igjen av evangelisk-luthersk tro og bekjennelse i vårt land ofte har blitt bevart i et ortodoks-pietistisk miljø. Vi kan her nevne navn som Rosenius, Schartau og Laestadius.

Rosenius’ splittethet
Rosenius er kjent i vårt land gjennom sine «Daglige betraktninger». Denne andaktsboken er blitt utgitt i utallige opplag og har trøstet og undervist mange lesere. Her forkynnes rettferdiggjørelsen som har skjedd og tilgivelsen som noe mennesket får ta imot som en fri gave på grunn av Kristi stedfortredende soning. Her trer Gud fram i sin hellighet og sin nåde. At man på den svenske vestkysten kan karakterisere Rosenius’ forkynnelse som harmløs og uten salt, viser bare at han ikke er blitt lest der.

Og likevel fins det hos Rosenius en indre splittethet. Samtidig som han understreker nødvendigheten av det ytre bibelordet, kan han la det enkelte menneskes religiøse opplevelse få en egenverdi, slik at troen (i betydning troslære) og kunnskapen herfra blir truet.

Rosenius om barnedåpen
Et typisk eksempel på denne splittetheten gir Rosenius når han skal bedømme læren og lærerne. I et av sine brev tar han for seg spørsmålet om «hvordan man bør tenke om gjendøpernes meninger» (Pietisten 10/162). Da viser det seg at Rosenius slett ikke polemiserer mot gjendøperne slik som f.eks. Luther gjør. Han oppfordrer i stedet «noen venner» til å «bare sitte stille til været går over». Samtidig betegner han gjendøpernes lære «i våre dager» som ikke så farlig. Dette gjøres med henvisning til at «de selv ofte er et alvorlig og fromt folk». Rosenius blander altså sammen troen i betydningen troslære med troen i betydning trosopplevelse. Når den slags skjer, skjer det alltid på bekostning av læren.

Rosenius våger vel å medgi at «barnedåpen jo sikkert forblir det riktigste», men en slik formulering må jo også innebære en aksept av gjendåpen som det rette for de som opplever det slik. Selve lærespørsmålet må tydeligvis få stå åpent. Når det gjelder «tiden for dåpen», må det råde frihet. «Det skadelige ligger i at man lager bråk om saken.»

Det bør altså ikke forekomme noen åpen polemikk mot gjendøperne. Her henviser han til kjærlighetsbudet. «Har du troen (nemlig den om friheten) / dvs. at tiden for dåpen er en fri sak / så ha den nær deg selv for Gud. Slik gjør den rette kjærligheten og visdommen.» Her bringer altså Rosenius kjærligheten inn i selve troen. Kjærlighet hevdes på bekostning av troens lære. Hvor nøye er ikke Luther med å skille mellom troen og kjærligheten. I sin Galaterbrevskommentar skriver han: «Det ligger til kjærligheten å vike for alle. Troen derimot må ikke tåle noe som helst, ikke gi etter for noen. For troen og læren er ikke vår, men Guds.»

Det har blitt sagt at Rosenius i motsetning til Luther er irenisk, fredsommelig. Den som lar Rosenius’ utlegning om barnedåpen (i dette brevet til noen venner) fremstå som et utslag av hans rolige og tilbakeholdne vesen, har imidlertid ikke forstått den posisjonen han argumenterer ut fra. Hele fremstillingen hans må ses som et eksempel på hvordan en pietistisk trosopplevelse betones så sterkt at spørsmålet om sann og falsk lære ender opp med å framstå som noe  farlig for det fromme sinn.

Er ren lære skadelig for de fromme?
Det er svært vanlig, spesielt i vår tid, at mennesker vektlegger kjærligheten på bekostning av troen. En lærestrid er skadelig og regnes som «åndelig bråk». Da kan det være nyttig å sitere Luther: «Å skape fromme folk hører ikke til evangeliet; evangeliet skaper bare kristne. Å være en sann kristen er mye mer enn å være from. Man kan godt være from og likevel ikke kristen. En kristen vet ikke hvordan snakke om noen egen fromhet. For han finner ikke noe godt eller fromt i seg selv. Hvis han skal være from, må han se seg om etter en annen eller fremmed fromhet» (dvs. Kristi).

Rosenius og Ordet
Karakteristisk for den radikale pietismen (f.eks. Sven Rosén) var at man mente å kunne motta Den Hellige Ånd uten formidling av Ordet. Dette mente også svermene på Luthers tid. I Pietisten (18/165) kommer Rosenius inn på Zwickau-profetene under reformasjonen. Om disse skriver Rosenius med rette: «I likhet med tilhengerne av Roma, angrep disse svermene den grunnvoll som hele reformasjonen hviler på, nemlig det guddommelige Ordets tilstrekkelighet».

Men når så Rosenius har omtalt Melanchthons uro og redsel i møte med denne nye bevegelsen, og forklart at det ikke så mye var deres åpenbaringer som deres nye lære om dåpen som gjorde ham rådvill, vurderer Rosenius denne rådvillheten til Melanchthon som noe svært positivt. Melanchthons tvil og nøling er et bevis på hans oppriktighet. «Slik er den rette reformasjonsånden.»

Mot slutten av denne artikkelen sin nevner han også Luthers kamp i Wittenberg mot disse svermene. Om Luthers preken mot svermerne sier han at den «hovedsakelig består av to ting: kjærlighet og visdom». Det må imidlertid understrekes at når Luther kjemper mot disse billedstormerne, argumenterer han ikke ut fra kjærligheten, som om disse svermeråndene bare skulle trenge å kjøles ned i sin overopphetede iver. Luther angriper troen deres. De er like sikre som papistene i sin tillit til sine egne verk og sin egen fromhet. Når Rosenius oppfatter Luthers kamp mot svermeråndene i Wittenberg som en undervisning «hovedsakelig» om kjærlighet, er dette ikke karakteristisk for Luthers forkynnelse mot svermeriet på den tiden. Derimot gir Rosenius ved denne fremstillingen sin et tydelig bevis på hvordan han selv – i kampen mot sin tids svermere – fører kjærligheten inn i troslæren. Dermed har også trosopplevelsen beseiret dogmet, troslæren.

Lærens oppløsning
Det er åpenbart at oppgaven å verne om det kristne læreinnholdet har vært neglisjert innenfor den roseniansk pregede Evangeliska Fosterlandsstiftelsen. Mens den ortodoks-pietistiske bevegelsen som har utgått fra Schartau ser ut til å ha vært bedre i stand til å bevare læreinnholdet. Kan det komme av at Schartau brøt med herrnhutismens følelsessvermeri og understreket viktigheten av kristen kunnskap? Der den kristne kunnskapen vektlegges, der vil troens innhold – troens «fundament» – eksistere, utenfor det fromme mennesket, i Åpenbaringen.

At den kristne læren er på vei til å gå i oppløsning innenfor EFS, skyldes kanskje dypest at det hos læreren selv – Rosenius – fins en viss splittethet. Troens innhold og trosopplevelsen skilles ikke fra hverandre. Og sluttresultatet blir da en absolutisering av ens egen fromme følelse. Den som er subjektivt from, må ikke forstyrres av argumenter ut fra Skrift og Bekjennelse.

(Tidskriften Biblicum, 1/1975)