Av Tor Jakob Welde

«Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med mennene i denne slekten og dømme dem. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo!» sier Jesus (Luk 11,31). Han sammenligner altså seg selv og sin virksomhet med kong Salomo, et verdensberømt symbol på visdom. Noen av tilhørerne må vel ha tenkt at dette var et uttrykk for stormannsgalskap og hybris hos Jesus, fordi de ikke forsto hvem det var som sto midt iblant dem. Konger og profeter hadde lengtet etter å få oppleve denne dagen, da Messias gikk omkring og forkynte Guds rike. Mange som hørte ham, var slått av undring og sa: «Hvor har han dette fra? Hva er det for en visdom han har fått? Og slike mektige gjerninger som han gjør!» (Mark 6,1ff). Han var jo bare en snekker fra lille landsens Nasaret. Mange tok anstøt av hans ytre ringhet, og undervisningen hans ble karakterisert som «harde ord» – «Hvem kan høre på slikt?» (Joh 6,60).

Salomo og Kristus
Davids sønn Salomo er et forbilde for Messias som senere skulle komme. Engelen Gabriel sa om Jesus: Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme (Luk 1,32f). Det er ikke vanskelig å finne sammenligningspunkter mellom de to kongene:

Da Salomo var blitt salvet og kronet, sto folk omkring og hyllet ham mens han red inn i Jerusalem på et muldyr, på vei til palasset og kongetronen (1 Kong 1,32ff). Omtrent tusen år senere rir Jesus på palmesøndag inn i byen på et esel og hylles som konge, Davids sønn. Men tronen han snart skal ta plass på, er korset der han skal lide en langsom og pinefull død, stedfortredende, for verdens synd.

Kong Salomo var byggherre for det vakre og berømte tempelet i Jerusalem, Guds hus, som senere ble ødelagt av babylonerne. Men denne bygningen var bare en skygge av det evige tempelet som ikke er bygd av menneskehånd, det som mesterbyggeren Messias reiser med seg selv som hjørnestein og alle sine troende som levende steiner (Ef 2,20ff).

Dronningen av Saba ble så imponert av all rikdom og prakt hos Salomo, «huset han hadde bygd, rettene på bordet hans, hoffmennene der de satt, tjenerne som vartet opp, og deres klær, kongens munnskjenker og brennofrene som han bar fram i Herrens hus» (1 Kong 10,4f). Jesus refererer til det samme når han sier om liljene på marken att «selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem» (Matt 6,28f). Han som er himmelens konge tok selv på seg tjenerskikkelse her på jorden; han ble fattig for å gjøre oss rike. Og han kler sine troende tjenere i sin rettferdighets hellige og flekkfrie drakt, gjør dem til sine medarvinger og gir dem store skatter i himmelen. Han setter dem til bords og metter dem med seg selv, sitt eget legeme og blod, i, med og under brød og vin, en forsmak på den evige, himmelske festen. Ingenting kan måle seg med prakten i det nye Jerusalem.

Men det var visdommen som framfor alt imponerte dronningen fra landet i sør. Hun trådte fram for Salomo og snakket med ham om alt som lå henne på hjertet. Og Salomo ga henne svar på alt hun spurte om. Det fantes ikke den ting som var skjult for kongen så han ikke kunne gi henne svar … «Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne, som alltid får stå hos deg og lytte til din visdom!» sa hun (1 Kong 10,2ff). For Salomo hadde fått stor visdom fra Gud og han taler i sine tre bibelske visdomsbøker med Åndens inspirasjon.

Det betyr likevel ikke at han personlig alltid gjorde det rette. Nei, etter en bra begynnelse havnet han på ville veier og fulgte ikke den visdommen som han hadde lært til andre. Hos Kristus derimot var og er det alltid fullkommen harmoni mellom liv og lære. Og han ikke bare har stor visdom, men er Guds visdom. I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede (Kol 2,3), og han forkynnes av apostlene som Guds kraft og Guds visdom (1 Kor 1,24). I dag er det et menneske som sitter ved allmaktens høyre hånd, en som er langt visere enn Salomo. Når som helst kan vi få snakke til ham og legge fram alt som ligger oss på hjertet. Hans navn er Under, Rådgiver, Veldig Gud (Jes 9,6), og han vil alltid høre og hjelpe oss.

Hokhma, Kristus og skapelsen
Hokhma er det hebraiske ordet for visdom som er aller vanligst i GT. Å eie hokhma innebærer noe annet enn å være lærd etter å ha lest massevis av bøker: «Visdom er den praktiske anvendelsen av kunnskap, dvs. evnen til å velge de beste midlene for å virkeliggjøre sine mål» (Hedegård og Saarisalo, Bibelsk oppslagsbok). Gud, som er visdommens opphav og kilde, leder med sin hokhma alt mot det mål han har satt for verden og menneskene. «Hos Gud er visdom og styrke, råd og forstand» (Job 12,13). Gud ga kong Salomo den visdommen han behøvde for å skille mellom godt og ondt i oppgaven med å styre Israel. Og foreldre behøver visdom for å gi barna sine en god oppdragelse dag etter dag.

Det er interessant at ordet hokhma også brukes om kyndighet i praktisk arbeid, f.eks. hos menn og kvinner som arbeidet med utsmykningen av tabernaklet: «Jeg har fylt ham med Guds Ånd, med visdom og innsikt og med kunnskap og dyktighet i alle slags håndverk, så han kan tenke ut og lage kunstferdige arbeider i gull, sølv og bronse…» (2 Mos 31,3f). Kreativitet forbindes med visdom og Guds Ånd. Skaperen selv er den Allvise kunstneren. Skaperverket er så sinnrikt utformet og vitner om en ufattelig genial designer og kreativ byggmester (Sal 19,2). «Herre, hvor mange dine gjerninger er! Og alle har du gjort med visdom (hokhma), jorden er full av det du bærer fram» (Sal 104,24).

Salomo diktet også om skaperverket, om trærne, dyrene, fuglene og fiskene (1 Kong 4,33) og skriver: Med visdom grunnla Herren jorden, han grunnfestet himmelen med forstand (Ordsp 3,19). Men i Ordspråksboken ser vi først og fremst Salomos store innsikt i menneskets sinn og oppførsel. Ordspråkene gir praktiske retningslinjer, særlig for unge mennesker, hjelp til å leve gudfryktig og rett i en gudløs verden. Begynnelsen på hokhma er at man frykter Herren (Ordsp 1,7), dette er et hovedtema i boken. Job sier det samme: Å frykte Herren, det er visdom (Job 28,28). Gudsfrykt, ærefrykt for Gud, innebærer å sette sin lit til hans nåde, forsoningen og tilgivelsen (som offertjenesten i Salomos tempel pekte på) og så underordne seg og følge hans vilje i hverdagslivet. Om man for eksempel er nobelprisvinner i fysikk eller biologi, men mangler frykten for Herren, da mangler man altså også den sanne hokhma.

Mennesket ble i begynnelsen skapt i Guds bilde og liknelse. Melanchthon skriver: «Hva annet betyr dette enn at det i mennesket var preget inn en visdom og rettferdighet som kunne fatte Gud, og som Gud kunne lyse fram gjennom, dvs. at mennesket hadde fått slike gaver som kunnskap om Gud, gudsfrykt og tillit til Gud?» (Apologien, art. II Om arvesynden)[1] Etter syndefallet må Gud ved sin Ånd gjenskape gudsbildet i oss og gi oss den rette visdommen på ny, ved troen på evangeliet. Hokhma er mer verdifull enn alle perler og skatter (Ordsp 8,11).

I begynnelsen av Ordspråksboken er visdommen personifisert og kalles «hun», ettersom hokhma er et feminint substantiv[2] (jf. hvordan det svenske ordet «människa» også er et hunkjønnsord og derfor får pronomenet «hon»): Visdommen roper høyt på gaten, hun lar sin røst lyde på alle torg…: Vend om til meg når jeg advarer dere. Se, jeg skal la min Ånd strømme over dere, jeg skal la dere lære å kjenne mine ord (Ordsp 1,20ff). Er denne personifiseringen bare et poetisk virkemiddel for å gjøre det hele mer levende for leseren? Vel, et stykke ut i bokens kapittel 8, versene 22-31, virker det klart som om personifiseringen av hokhma overskrider grensene for billedlig tale, slik at det blir en hypostasering, at visdommen fremstår med selvstendig eksistens, som en distinkt personlighet. For Visdommen begynner her å rope om sin tilværelse før verden ble til, ja fra evighet. Hokhma var til stede hos Herren ved skapelsen, virksom og jublende ved hans side, som en kreativ medskaper:

Herren hadde meg i eie ved begynnelsen av sin vei, før sine gjerninger i gammel tid. Fra evighet er jeg blitt innsatt, fra begynnelsen, før jorden var til. Da dypene ennå ikke fantes, ble jeg født – da det ennå ikke var kilder fylt med vann. Før fjellene ble senket ned, ja før haugene ble jeg født, før han hadde skapt jord og mark og jorderikes første moldklump. Da han bygde himmelen, var jeg der, da han tegnet inn en hvelving over dypet, da han festet skyene der oppe, da han bandt avgrunnens kilder, da han satte grense for havet, så vannet ikke skulle gå lenger enn han bød, da han la jordens grunnvoller – da var jeg hos ham som kunstner, jeg var hans glede dag etter dag, og jeg frydet meg alltid for hans åsyn. Jeg frydet meg på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.

Millioner av bibellesere har lest disse versene og kjent glede og sommerfugler i magen, en følelse av noe svimlende stort. For dette minner oss jo umiskjennelig om vår kjære Herre og frelser Jesus Kristus. Det er som om Guds Sønn, den andre personen i Treenigheten, leser høyt for oss fra begynnelsen av sin selvbiografi, om sin natur og karakter, sin eksistens og virksomhet lenge før inkarnasjonen og fødselen i Betlehem. For vi ser den tydelige likheten med Johannes-prologen, om Ordet (gr. lógos) som «var i begynnelsen hos Gud, og Ordet var Gud … Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til» (Joh 1,1ff). Vi husker også Hebreerbrevets innledning, om at Gud har «talt til oss gjennom Sønnen, …ved ham skapte han verden» (Hebr 1,2) og Jesu ord: «Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til» (Joh 17,5).

Paulus synes å knytte an til Salomos ord om at Visdommen «ble født» før fjellene osv. når han i Kolosserbrevet skriver: «Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden … Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen» (Kol 1,15-17). Jesu ord om at han er Guds «sønn, den enbårne» (Joh 3,16) og «[Herren] sa til meg: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag» (Sal 2,7) handler ikke om hans fødsel som menneske på juledag, men går tilbake til «evighetens dag».[3] «Født» og «enbåren» innebærer her noe som er annerledes fra forholdet mellom menneskelige foreldre og deres barn. Kristus har vært Sønnen fra evighet, uten begynnelse. Det var aldri noe før dette. Gud Faderen og Gud Sønnen var og er alltid ett, av samme vesen, uforanderlig. For vår menneskelige fornuft, som er vant med at alt eksisterer i tiden og historien, er dette ikke mulig å fatte. Vi kan bare holde oss til det Gud har åpenbart for oss i Bibelen, uten å kreve å forstå alt.

Lærestrid
På 300-tallet e.Kr. fikk Ordsp 8,22-31 en helt sentral rolle i den store lærestriden mellom teologen Arius og tilhengerne hans på den ene siden, og bl.a. Athanasius på den andre. Arianerne kjempet for sin villedende og farlige tanke at Jesus som sann Gud skulle være Gud i lavere eller mindre grad enn Faderen. Et viktig bibelvers ble Ordsp 8,22: Herren hadde meg i eie ved begynnelsen av sin vei, før sine gjerninger i gammel tid, der Arius insisterte på oversettelsen «Herren skapte meg…». Det hebraiske verbet qanah kan iblant ha denne betydningen, og de jødiske Septuaginta-oversetterne hadde gjengitt verset slik. Men: det vanlige ellers i Ordspråksboken og GT er betydningene eie, ha, skaffe seg eller kjøpe. Arius mente at det måtte ha funnes «en gang da Sønnen ikke var». Læren hans ble fordømt ved kirkemøtet i Nikea i år 325, der også den nikenske trosbekjennelsen ble til, med formuleringene: «Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.»

I likhet med Athanasius og Arius har de fleste kristne teologer helt fra Justin Martyren (100-165 e.Kr.) til Martin Luther[4] og videre fram til det 19. århundre, tolket Visdommen i Ordsp 8 som Guds Sønn personlig. De siste to hundre år har en slik tolkning imidlertid blitt mindre og mindre vanlig.[5] For eksempel i Bruce Waltkes anerkjente kommentar over Ordspråksboken hevdes det at en grammatisk-historisk eksegese ikke kan støtte den gammelkirkelige eksegesen.[6] Blant dem som derimot gir sin støtte til det klassiske synet er Roland Cap Ehlke i boken Proverbs – The People’s Bible Commentary Series (fra Northwestern Publishing House).

Guds Visdom og Ordet om korset
I en julepreken tolker Johann Gerhard (1582-1637) setningen «Min lyst hadde jeg i menneskenes barn» (Ordsp 8,31) som profetiske ord om Kristi fødsels store mysterium: Guds evige Sønn hadde et så sterkt ønske om å være med oss arme menneskebarn at han ikke bare ville være rundt oss og ved siden av oss, men også ville bli kledd med vårt kjøtt og blod og leve iblant oss på den måten.[7]

I tidens fylde skulle Messias i samsvar med Skriften bli født av en jomfru og «eie HERRENS Ånd i fullt mål med guddommelig visdom og kunnskap og med guddommelig kraft til å gjennomføre Guds plan».[8] Som tolvåring i tempelet fikk Jesus alle som hørte ham til å måpe over hans innsikt og hans svar. Som menneske vokste han i visdom (gr. sofia) og alder (Luk 2,52), selv om «alle visdommens og kunnskapens skatter» allerede var til stede i ham (Kol 2,3) fra og med unnfangelsen ved Den Hellige Ånd og foreningen mellom hans menneskelige og guddommelige natur. Iblant skinte den guddommelige herligheten og visdommen hans klart fram, men på grunn av tjenerskikkelsen gjorde den vanligvis ikke det. Han ydmyket seg, slik at han kunne gå i Adamsættens sko, bære våre sykdommer og synder, lide og dø en forbryters død på korset som vår stedfortreder og slik vinne full tilgivelse og frelse for alle.

Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier! (Rom 11,33). Her har Gud gitt oss svaret og løsningen på menneskeslektens store problem. Vi forkynner en korsfestet Kristus (Messias), skriver Paulus (1 Kor 1,23). Kristus er Guds visdom, hans viljes hemmelighet, en evig frelsesplan som skulle fullføres i tidens fylde: «å sammenfatte alt i himmel og på jord i Kristus». I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde, som han har latt strømme over oss med all visdom og forstand (Ef 1,7ff).

Men dette budskapet om en korsfestet Gud og Messias framstår som en stor dårskap for det naturlige mennesket, som beundrer ære, herlighet, klokskap, suksess, kraft og makt. Messias måtte vel forventes å fremstå med kongelig verdighet og prakt? Mens korset var et henrettelsesredskap forbundet med stor skam og forakt. Så dette frontkolliderer med all menneskelig vishet, dvs. det uomvendte menneskets sinnelag. Og denne brutaliteten med Kristi blod, lidelse og død på korset som straff for våre synder, kan vel ikke være nødvendig? Det står da ikke så ille til med oss? Den gang som nå tar mennesker anstøt av at alt handler om Kristus og korset, ikke om vår egen godhet, og at det ikke fins noe vi selv kan bidra med for å imponere Gud. Av naturen fortrøster mennesket alltid på sin egen rettferdighet.

Men Guds visdom vet nøyaktig hva vi behøver. Som himmelen er høyt over jorden, er hans tanker høyt over våre menneskelige tanker (Jes 55,9). Gud er kjærlighetsrik, barmhjertig og nådig. Men samtidig er han streng, rettferdig og vred på all ondskap; han kan ikke la synden forbli ustraffet. Der ligger en tilsynelatende uløselig motsetning. Men den finner sin løsning i korset!

«Kristi kors er den eneste plassen i verden der Gud kan være fullkomment rettferdig og fullkomment nådig på en og samme gang og i en og samme handling.»[9] Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom 5,8). Allerede før skapelsen av verden var Kristus bestemt til å løskjøpe oss med sitt dyrebare blod (1 Pet 1,18ff). Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet (Jes 53,4-5).

Hør ham! sier Faderen om sin elskede Sønn (Mark 9,7). «Han er … ikke bare sannferdig, vis og mektig, men den evige sannhet og visdom selv og den allmektige Gud, som vet ganske vel om hva og hvordan han skal tale. Han kan også mektig utføre og sette i verk alt det han sier og lover, slik han taler (Luk 21,33): ”Himmel og jord skal forgå, men mitt Ord” må ikke ”forgå”» (Konkordieformelen, Sol. Dec, art. VII – Den hellige nattverd).[10]

Så hør nå på meg, barn! sier Visdommen. Salige er de som følger mine veier. Hør på formaningen og bli vise, forakt den ikke! Salig er det mennesket som hører på meg…, for den som finner meg, finner livet og vinner velvilje hos Herren (Ordsp 8,32ff). Guds Visdom lar sin Ånd strømme ut over oss (Ordsp 1,23), lar oss lære å kjenne sannhetens ord, skaper troen i oss, som tar imot den nådige frikjennelsen og rettferdigheten fra Herren, og leder oss på sine veier.

Vår kristne tro bygger ikke på menneskelig visdom, men på Kristus, som er Guds visdom og Guds kraft (1 Kor 1,24). Visdommen som var virksom ved skapelsen, som frydet seg over hele Guds verden og hadde sin glede i menneskenes barn, vet alt og kjente oss lenge før vi ble født. I Kristus utvalgte Gud oss før verdens skapelse til å være hellige og feilfrie for ham (Ef 1,4). Og etter at vi ble født, skapte han ved sin Ånd nytt åndelig liv i oss ved vannet og ordet i dåpen, så vi ble nye skapninger med Hans bilde og visdom. Han leder oss med sitt råd, og siden tar han imot oss i herlighet (Sal 73,24). Her er mer enn Salomo!

FOTNOTER:

[1] Konkordieboken, Red. Jens O. Mæland, Lunde Forlag 1985, s. 67.

[2] Bibelkritikken og feministteologer har gjort mye ut av dette og bl.a. påstått at ”kvinnen Hokhma” er hentet inn fra oldtidens mytologiske gudinner. Men om vi ser etter i bibelteksten, kalles visdommen ikke for ”kvinne” (til forskjell fra sin motpart, Dårskapen, ”Dårskapen er en rastløs kvinne”, 9,13). Det eneste ved visdommen som er spesielt feminint, er egentlig pronomenet.

[3] En annen interessant likhet mellom Sal 2 og Ordsp 8 er at begge har ordet «innsatt»: «Det er jeg som har innsatt min konge» (Sal 2,6). ”Fra evighet er jeg blitt innsatt” (Ordsp 8,23).

[4] Raymond F. Surburg, “Luther and the Christology of the Old Testament” (Wisconsin Lutheran Seminary Digital Library), s 25.

[5] Richard M. Davidson, “Proverbs 8 and the Place of Christ in the Trinity”, Journal of the Adventist Theological Society 17/1 2006, s 33ff.

[6] Bruce K. Waltke, The Book of Proverbs, Chapters 1-15 (New International Commentary on the Old Testament), Eerdmans, 2004, s 127ff. Bl.a. mener forfatteren bestemt at det uvanlige ordet ”amon” i v 30, som ofte er blitt oversatt “kunstner” (Norsk Bibel 88), ”master craftsman” (EHV) eller ”verksam” (SFB), heller burde oversettes ”konstant”, ”til alle tider”, e.l. Hans konklusjon er at Salomo kun identifiserer ”kvinnen Vishet” med selve visdomslæren, ikke med noen guddommelig person. Likevel mener han at personifiseringen av visheten fungerer typologisk som et forbilde for Kristus i NT.

[7] Joh. Gerhard, Postilla, vol. 1, overs. E. M. Hohle, The Center for the Study of Lutheran Orthodoxy, 2003, s 77.

[8] Seth Erlandsson, Jesajas bokrulle, XP Media, 2014, s 58.

[9] Siegbert W. Becker, ”De s.k. hämndepsalmerna”, Tidskriften Biblicum 1973/1.

[10] Konkordieboken, s. 489.

(Tidskriften Biblicum, 3/2021 (Guds ord består – En festskrift till Seth Erlandsson))