• SPØRSMÅL OG SVAR

Av Seth Erlandsson

Denne artikkelen er foranlediget av følgende spørsmål til redaktøren: Når jeg har diskutert hva som menes med «åndsdåpen», har jeg oppdaget hvor lite vi vet om det. Hvorfor snakkes det om en åndsdåp som en spesiell begivenhet etter vanndåpen, når det samtidig sies at de troende har blitt troende takket være Den Hellige Ånd og har fått Den Hellige Ånd som et segl? Jeg får ikke dette til å henge sammen. Kan du bringe klarhet i dette?

En hovedregel når vi vil vite hva Bibelen lærer om et bestemt tema er: «La Skriften tolke Skriften», dvs. la helt tydelige bibelvers om et bestemt tema belyse vers som omhandler samme tema men som vi har vanskeligere for å forstå.

Ved Peters preken på pinsedagen innså mange tilhørere sin store synd og sa derfor til apostlene: «Hva skal vi gjøre, brødre?» Peter svarte: «Vend om og la dere alle døpe i Jesu Kristi navn, til deres synders forlatelse» (Apg 2,38). Dåpen er således «en omvendelsesdåp som gir tilgivelse for syndene». Om døperen Johannes heter det at han «forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene» (Mark 1,4; Luk 3,3). Bare ved Messias’ stedfortredende soning blir syndstilgivelse gitt – et sikkert løfte for døperen Johannes, et fullbrakt faktum for apostlene. Derfor henviste døperen Johannes til Messias, Jesus Kristus, som «var til før meg», «den Enbårne som selv er Gud», «Guds Lam som bærer bort verdens synd». «For at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann» (Joh 1,15.18.29.31).

Det er bare mennesker som ser sin synd som behøver Frelseren for syndere. Derfor adlød døperen Johannes Herrens ord: «Rop av full hals, spar deg ikke! La stemmen runge som et horn! Fortell mitt folk om deres lovbrudd og Jakobs hus om deres synder.» «Det er skylden som skiller dere fra deres Gud» (Jes 58,1; 59,2). Med en kraftig lovforkynnelse avslørte døperen Johannes tilhørerne som syndere, for deretter å henvise dem til den eneste redningen unna «den kommende vredesdom», den eneste frelseren fra synden: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29). Gjennom omvendelsens dåp ble synderne tilbudt den største av alle gaver: syndenes tilgivelse.

Å bli omvendt, å bli født på ny, å vende seg bort fra synden og i stedet til Kristus, å stole på ham, å tro evangeliets løfte om syndenes tilgivelse – dette er ifølge Bibelen uttrykk for samme ting. Denne troen, denne omvendelsen, denne nye fødselen kan bare Gud den Hellige Ånd skape ved evangeliets ord. «For dere er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds levende ord som er og blir» (1 Pet 1,23).

Men dåpen, da?
Dåpen er den nye fødselens bad ved at evangeliets gjenfødende ord er forent med dåpsvannet. I kraft av løfteordet om syndenes tilgivelse føder dåpen på nytt. Derfor er det en «omvendelsesdåp som gir tilgivelse for syndene». Dåpen er «badet som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd,» (Tit 3,5), en renselse (syndstilgivelse) ved «badet i vann, i kraft av et ord» (Ef 5,26). «Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus» (Gal 3,27), og er kledd i ham som er den eneste rene og dermed den eneste veien til Faderen (Joh 14,6).

Jesus sa til Nikodemus: «Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike … Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike» (Joh 3,3-5).

«Kan det komme en ren av en uren?» spurte Job og svarte umiddelbart selv: «Nei, ikke en eneste» (14,4). Det samme understreker Jesus med ordene: «Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny» (Joh 3,6-7). Også profeten Jesaja understreker at den nye fødselen ikke kommer på en naturlig måte ved menneskers gjerninger. Den er et under, Guds overnaturlige gjerning: «Juble, du barnløse som ikke fødte, bryt ut i jubelrop, du som ikke fikk rier! For hun som er forlatt, får flere barn enn hun som har mann, sier HERREN» (Jes 54,1). Markusevangeliet oppsummerer dåpens og troens store betydning slik: «Den troende og døpte skal bli frelst, men den som ikke tror, ​​skal bli fordømt» (16,16).

Vanndåpen er altså en åndsdåp. En blir født på ny «av vann og Ånd». Ingen kan føde seg selv på ny. En blir født på ny ovenfra, av Gud den Hellige Ånd. I dåpen får vi motta to store gaver: 1) et rett fellesskap med Gud takket være syndenes tilgivelse, og 2) Ånden, som er den store Talsmannen og Trøsteren i vårt nye liv med Kristus (se også Apg 2,38). Om den troende heter det: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?» (1 Kor 3,16). «Kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som er fra Gud» (1 Kor 6,19). «Gud er den som grunnfester både oss og dere i Kristus, og som har salvet oss. Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter» (2 Kor 1,21-22).

Men hvordan skal vi da forstå døperen Johannes’ ord: «Jeg døper dere med vann. Men det kommer en som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild» (Luk 3,16)? Betyr dette at Johannes-dåpen kun var en symbolsk rite? Nei, Johannes-dåpen var uttrykkelig en dåp som ga tilgivelse for syndene, som vi allerede har sett. Kontrasten mellom døperen Johannes og Jesus har å gjøre med hvem som er syndernes Frelser. Bare Gud kan tilgi synder, og Jesus er Gud. Han er «sterkere enn jeg, jeg er ikke engang verdig til å løse sandalremmen hans». Jeg er ikke Messias, jeg kan ikke sone for deres synder, understreker Johannes. Jesus er Messias, det er han som er «Guds lam som bærer bort verdens synder». Uten hans gjerning har jeg ingen syndstilgivelse å dele ut. Jeg er bare en ringe tjener som rydder veien for Herren. Da døperen Johannes formante folket med tanke på den forestående dommedag, var hensikten at folket skulle lytte til evangeliet om Kristus og ta imot den eneste tilgjengelige redningen unna vredesdommen (se Luk 3,18).

Forskjellen mellom døperen Johannes’ dåp og den kristne dåpen er den følgende: Døperen Johannes vant disipler for den Frelseren som straks skulle komme og ta bort verdens synd. Apostlene og de første kristne vant disipler for den Frelseren som hadde kommet og fullført det lovede frelsesverket.

Døperen Johannes døpte til syndenes tilgivelse på grunnlag av løftene om Frelseren og hans stedfortredende forsoning (se Jesaja 53). De kristne døper til syndenes tilgivelse på grunnlag av at Frelseren har kommet og oppfylt det som var lovet. Johannes’ dåp var for Israels folk, de kristnes dåp er for alle folk. Jesus sa: «Gå og gjør alle folkeslag til disipler!» (Matt 28,19).

Da Jesus hadde fullført sitt frelsesverk, forklarte han hva forutsigelsen om en dåp «i Den Hellige Ånd og ild» refererer til: «Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den Hellige Ånd» (Apg 1,5). Noen dager etter Kristi himmelfart gikk denne forutsigelsen i oppfyllelse. På pinsedagen ble Den Hellige Ånd øst ut over disiplene og «tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem» (Apg 2,3f). At en særskilt åndsutgytelse skulle finne sted etter at Jesus hadde fullført sitt frelsesverk og blitt herliggjort, nevnes av evangelisten Johannes med følgende ord: «Ånden var ennå ikke blitt utøst, fordi Jesus ennå ikke var blitt herliggjort» (Joh 7,39). Disse ordene betyr at Ånden skulle bli utøst på en spesiell og synlig måte slik at disiplene fikk kraft og evne til å vitne om Kristi fullførte frelsesverk «i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8). På pinsedagen fikk de evnen til å tale om Guds mektige gjerninger på ulike folkeslags egne språk (se Apg 2,6-11). Gud forstår våre tanker og ord selv når vi uttrykker oss utydelig eller med et ubegripelig språk. Men når vi snakker til mennesker, skal vi ikke snakke et uforståelig språk, understreker Paulus. «Bruker dere ikke tungen til å tale tydelig, hvordan kan en da oppfatte hva som blir sagt? Da snakker dere bare ut i luften!» (1 Kor 14,2.9).

Allerede under den gamle pakts tid gis det flere eksempler på at Ånden kan utruste utvalgte Herrens tjenere med ekstraordinære evner. Det står f.eks at «HERRENS Ånd kom over Gideon» (Dom 6,34), «HERRENS Ånd kom over Samson» (Dom 14,19), «Fra den dagen kom HERRENS Ånd over David og var med ham siden» osv. (1 Sam 16,13). Når Den Hellige Ånd kom over noen på en spesiell og kraftfull måte, var dette en Guds gave til spesielt utvalgte personer, personer som hadde fått en særskilt oppgave i Guds frelseshistorie.

Noen steder i Apostlenes gjerninger som har vakt spørsmål:
• Da samaritaner ble innlemmet i den kristne kirke (Apg 8,4-25).
• Da hedninger ble innlemmet i den kristne kirke (Apg 10-11).
• Apollos, som bare visste om Johannes’ dåp (Apg 18,23-28).
• De tolv i Efesos som ikke hadde hørt om Jesus og Ånden, men som likevel var døpt (Apg 19,1-7).

Samaritaner kommer til tro (Apg 8,4-25)
Det fantes et sterkt fiendskap mellom jøder og samaritaner. Jødene foraktet samaritanene fordi de var et blandingsfolk med mange hedenske innslag i sin tro. Men nå hadde Filip forkynt evangeliet også for folket i Samaria (v. 4). Mange kom til tro og både kvinner og menn ble døpt (v. 12).

Da apostlene i Jerusalem mottok rapporter om at «Samaria hadde tatt imot Guds ord» (v. 14), var dette noe nytt og banebrytende. Hadde Gud nå fjernet den gamle barrieren mellom jøder og ikke-jøder? Apostlene hadde jo ennå ikke begynt å gjøre alle folkeslag til disipler, slik Jesus hadde befalt. Til apostlenes store glede hadde evangeliet skapt disipler også blant de foraktede samaritanene! Peter og Johannes ble sendt til Samaria og de «ba for dem, om at de måtte få Den Hellige Ånd. For Ånden hadde ennå ikke falt på noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Apostlene la da hendene på dem, og de tok imot Den Hellige Ånd» (v. 15-17). Hvordan skal dette forstås?

Hadde samaritanene blitt troende uten Den Hellige Ånd? Det er umulig, for «ingen kan si: «Jesus er HERRE!» uten i Den Hellige Ånd» (1 Kor 12,3). De var blitt døpt, og dåpen er alltid «et bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd» (Tit 3,5). Her er det tenkt på Den Hellige Ånds synlige manifestasjonen slik tilfellet var på pinsedagen blant jødene i Jerusalem. Ordene «Ånden hadde ennå ikke falt på noen av dem» tyder på det. Nå når Peter og Johannes hilser dem velkommen inn i Guds folk og ber for dem, bekrefter Gud deres tilhørighet til troens folk ved at Åndens synlige manifestasjon ble gitt også til dem. Nå hadde apostlene fått bekreftet at de ikke skulle fortsette med å forakte samaritanene, men forkynne evangeliet for dem også, slik at de ble podet inn i Guds folk. Apostlene begynte nå å forkynne evangeliet også for ikke-jøder: «Etter at de hadde vitnet og talt Herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem, og underveis forkynte de evangeliet i mange av landsbyene i Samaria» (vers 25).

Hedninger ble innlemmet i den kristne kirken (Apg 10-11)
For å forstå vanskelighetene de troende jødene møtte da de ifølge Jesu befaling nå skulle gå til alle folkeslag og gjøre dem til disipler, bør vi huske følgende: Den seremonielle loven i Det gamle testamente trakk en skarp grense mellom rent og urent. Det er dette Peter tenker på når han sier til romeren Kornelius: «Dere vet at det er forbudt for en jøde å omgås en hedning eller besøke ham» (10,28). Peter og andre jøder hadde vanskelig for å forstå at de mange seremonielle reglene i den gamle pakt nå hadde fått sin fullbyrdelse og nådd sitt endelige mål i og med Messias’ ankomst og fullførte gjenløsning. Hedningene trengte ikke først å bli jøder og underkaste seg seremoniallovens mange regler. Paulus skriver: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen» (Gal 5,1).

Peter fikk en spesiell undervisning fra Gud slik at han skulle forstå at «Det som Gud har sagt er rent, må ikke du kalle urent» (10,15). I et syn så han en stor duk komme ned fra himmelen «og i den var alle slags firbeinte dyr og krypdyr som lever på jorden, og alle slags fugler under himmelen». Peter fikk befalingen: «Slakt og spis!», noe som var forbudt i henhold til lovene i 3. Mosebok 11. Først svarte Peter derfor: «Nei, nei, Herre! Jeg har aldri spist noe vanhellig eller urent» (10,11-16). Men til slutt tok Peter imot undervisningen og kunne si til Kornelius: «Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent. Derfor kom jeg da jeg ble budsendt, uten å gjøre innvendinger» (10,28f). Befridd av Kristus fra den seremonielle lovens byrder, skal jødekristne ikke anse noen nasjonalitet, rase eller sosial klasse som «uren»» eller uegnet for innlemmelse i Guds folk, Kristi kirke.

Gud ga ikke bare Peter spesiell instruksjon ved et syn. Da Kornelius og hans slektninger og venner kom til tro på Jesus gjennom Peters forkynnelse, lot Gud enda et tegn skje: «Mens Peter fremdeles talte, falt Den Hellige Ånd over alle som hørte Ordet. De troende av jødisk ætt som var kommet dit sammen med Peter, ble forskrekket over at Den Hellige Ånds gave også ble utøst over hedningene. For de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud» (10,44-46). Ved dette ytre tegnet, her i motsetning til i Jerusalem og i Samaria manifestert før dåpen, ble det bekreftet at det var rett å besøke alle folk og gjøre dem til disipler uten at de først måtte underkaste seg den gamle pakts seremonielle regler. Det fantes ingen hindring for å ta disse hedningene opp i Guds rike gjennom dåpen. Men da Peter kom tilbake til Jerusalem, «gikk de omskårne i rette med ham og sa: Du har tatt inn hos uomskårne og spist sammen med dem» (11,2-3).

Apollos, som bare kjente til Johannes-dåpen (18,23-28)
Apollos var en jøde som var «godt kjent i Skriften» og «underviste grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes-dåpen» (v. 24-25) ). Priskilla og Akvilas la merke til denne mangelen da de lyttet til ham. «De tok seg av ham og ga ham enda grundigere kjennskap til Guds vei» (v. 26).

At Apollos bare kjente til Johannes-dåpen, må bety at hans kunnskap om Jesus ikke inkluderte det Jesus gjorde etter at døperen Johannes ryddet veien for ham. Mange av døperen Johannes’ disipler reiste vekk etter at døperen var blitt halshugget, og kom til Alexandria i Egypt hvor Apollos var født. De kjente ikke til hva som hadde hendt etter at mesteren deres var død: Jesu mektige undervisning og mirakler, og hans lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Takket være den utfyllende undervisningen fra Priskilla og Akvila, ble Apollos «til stor hjelp for dem som ved Guds nåde hadde kommet til tro. For han motbeviste jødene ettertrykkelig når han offentlig beviste ut fra skriftene at Jesus er Messias» (v. 27-28).

De tolv i Efesos som ikke hadde hørt om Jesus og Ånden, men likevel var døpt (Apg 19,1-7)
Spørsmålet fra Paulus: «Tok dere imot Den Hellige Ånd da dere kom til tro?» (v.2) refererer trolig til den særskilte, synlige manifestasjonen av Åndens nærvær i forbindelse med tenningen av troen som forekom flere ganger når hedninger i den kristne misjonens første tid begynte å bli innlemmet i Guds folk (se ovenfor). Det var en følsom sak for mange jøder at hedninger ble tatt opp i Guds rike, og det var viktig for apostlene å kunne begrunne denne opptakelsen og at nye medlemmer ikke misforsto eller misbrukte undervisningen deres.

De tolv mennene i Efesos er et eksempel på hvordan dåpen kunne misbrukes om man hadde en ufullstendig kunnskap om Jesu frelsesverk. De trodde at de var døperen Johannes’ sanne disipler. Men de hadde gått glipp av poenget med Johannes’ dåp og forkynnelse, at dåpen var en omvendelsesdåp til Jesus og syndenes tilgivelse gjennom hans soningsverk. Uten kunnskap om Jesus og Den Hellige Ånds hjelpeoppgave med å skape tro og styrke troen, er ikke dåpen noen rett dåp «i Herren Jesu navn».

Da de tolv var blitt undervist av Paulus om at døperen Johannes pekte på Jesus og hva han som Guds Lam hadde gjort for dem til deres synders tilgivelse, tok de imot denne undervisningen i tro. Dermed kunne de bli døpt med «omvendelsesdåpen som ga tilgivelse for syndene» og Paulus la hendene på dem som et tegn på velsignelse og fellesskap. De som aldri hadde hørt om Den Hellige Ånd, fikk nå ta imot Åndens spesielle utgytelse og «talte med tunger og profeterte», dvs. forkynte Guds ord tydelig og klart (v 6). Mirakelet som skjedde på pinsedagen i Jerusalem (2,4), deretter i Samaria (8,17) og i Cæsarea (10,44-46), skjedde nå på ny.

Troen, dåpen og Den Hellige Ånd hører sammen. Ånden skaper tro og gjør dåpen til et nådens middel. Den nikenske trosbekjennelsen uttrykker korrekt det Bibelen lærer om Johannes-dåpen og den kristne dåp, nemlig at det er én og samme dåp i Jesu Kristi navn: «Jeg bekjenner én dåp til syndenes forlatelse». Å bli døpt i Jesu Kristi navn og i (ordrett «til», gresk eis) den treeniges navn er ett og det samme, en dåp til den ene sanne Gud.

For ytterligere undervisning om dåpen vil jeg henvise til artikkelen «Et brev til en venn som mener at kun voksne kan døpes», Biblicum nr. 1, 2008, s. 19-25.  https://www.biblicum.info/2021/03/04/et-brev-til-en-venn-som-tror-at-bare-voksne-kan-dopes/

Litteratur som har vært til hjelp for å formulere dette svaret:
Werner H. Franzmann, Bible History Commentary: New Testament, vol. 1-2 (Northwestern Publishing House, Milwaukee, Wis.)
Richard D. Balge, Acts. The People’s Bible (Northwestern Publishing House, Milwaukee, Wis.).

(Tidskriften Biblicum, 2/2011)