Av Seth Erlandsson

Den senere tid har det kommet ut en rekke bøker om de siste tider som inneholder løse spekulasjoner, påstander og slutninger, som ikke kan grunnes på de bibelske tekstene. Derfor er det med interesse at vi nå skal granske George E. Ladds bok om De yttersta tingen (Bokförlaget Libris, Örebro 1980, 134 sider).

To forskjellige gudsfolk?
Det første kapitlet i boken handler om hvordan man tolker de profetiske skriftene. Vi bør observere, framholder Ladd, at GT hovedsakelig handler om nasjonen Israel og NT om forsamlingen. Hvordan passer så disse ulike skildringene sammen? Svaret på dette spørsmålet er viktig, og vi finner forskjellige svar. For tiden er et vanlig svar følgende: Gud har to forskjellige program, ett for Israel og ett for forsamlingen. Israel var og forblir et teokratisk folk som er bestemt til å få det lovede Palestina i arv og hvor Jesus bokstavelig skal bli den davidiske kongen når GTs profetier blir oppfylt på en bokstavelig måte. Dette synet kalles for dispensasjonalisme.

Dispensasjonalismens to viktigste grunnsetninger er at det fins to gudsfolk som Gud har to ulike program og mål for – teokratisk og jordisk for Israel, åndelig og himmelsk for forsamlingen.

Det andre svaret innebærer at man må tolke GT utfra NT. Ladd nevner at han i sine yngre år var dispensasjonalist, men at han nå ved å studere Bibelen har blitt overbevist om at GT må tolkes utfra NT.

Når vi leser Jes 11 om den kommende Messias, kan det se ut som om Messias skal bli en politisk konge. På Jesu tid tolket mange denne teksten slik at Messias skulle befri menneskene fra Roma. Men Jesus Kristus viser at Messias’ oppdrag er et åndelig oppdrag å befri mennesker fra synd. Jesus Kristus befrir ikke jødefolket fra den romerske makten.

I Dan 7 skildres Messias som Menneskesønnen, en overnaturlig skikkelse. Menneskesønnen kommer fra himmelen. I Jes 11 hersker Messias over et freds- og rettferdighetsrike på jorden. Ifølge Daniel oppvekker Menneskesønnen de døde og hersker i et herlighetsrike. Disse to skikkelsene kan synes å motsi hverandre. Derfor ble kanskje disiplene forvirret da Jesus begynte å bruke uttrykket Menneskesønnen for å beskrive sin egen virksomhet og tjeneste.

I Jes 53 beskrives Messias som Herrens lidende tjener. Han var ydmyk og gjorde ingen motstand. Han var foraktet og forlatt av mennesker, en smertenes mann og vel kjent med sykdom. Men hans lidelse var ufortjent og stedfortredende. Han led for sitt folks synder. Ja, han var gjennomboret for våre overtredelsers skyld og slått for våre misgjerningers skyld. Straffen ble lagt på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom.

Ifølge Ladd virker det som om Herrens lidende tjener i Jes 53 skulle være en annen enn den davidiske, messianske kongen eller den himmelske Menneskesønnen. «Hvordan kan Messias samtidig være den som tilintetgjør jorden med sin munns sverd og utrydder de urettferdige med sine leppers pust, og også være den som er slått, og som hjelpeløst og uten motstand lider døden? Det var bare Jesu virksomhet som kunne forene de tre gammeltestamentlige begrepene» (s. 14). Disse eksemplene viser, mener Ladd, at GTs profetier må tolkes i lys av deres oppfyllelse i Jesu person og virksomhet. NT handler om oppfyllelsen av GTs løfter, og det fins bare ett gudsfolk, de som tror på Jesus Kristus.

Hvordan er det da med Israel?
Dette spørsmålet stiller Ladd i sitt andre kapittel. «Det er så vel ordnet at vi i Skriften har en utførlig behandling av dette emnet i Romerbrevet 9-11» (s. 19). Paulus’ første punkt er at Israel ikke er identisk med Abrahams etterkommere på en rent biologisk måte. «Alle som stammer fra Israel (naturlig sæd), er nemlig ikke Israel (åndelig sæd), og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn» (Rom 9,6-7). «Det betyr: Det er ikke de kjødelige barna som er Guds barn, men løftets barn blir regnet som hans etterkommere» (Rom 9,8; begge steder oversatt fra Svenska Folkbibeln 2015). Konklusjonen er derfor klar. Ikke alle jøder på Paulus’ tid kan kalle seg «Israel», Guds folk, men bare de som har Abrahams tro og dermed viser seg å være løftets barn (s. 19f).

I Åpenbaringsboken taler Johannes om «dem som kaller seg jøder, men ikke er det. For de er Satans synagoge» (Åp 2,9; jfr. 3,9). Dette er mennesker som påstår at de er jøder. På tross av at de biologisk og religiøst sett er jøder, sier Johannes at de ikke er jøder åndelig talt, men i praksis en Satans synagoge fordi de forkaster Jesus som sin Messias og forfølger hans disipler.

I Rom 4,11-12 står det at Abraham er troende jøders og troende hedningers far. I Rom 4,16 står det: «Han (Abraham) er jo far til oss alle.» Og i Gal 3,7: «Så forstår dere at det er de som tror, som er Abrahams barn.»

Når Ladd kommer fram til Rom 11,25-27, gir han likevel uttrykk for en tolkning av disse versene som er en vanlig misforståelse. Han tror at «hele Israel» nå plutselig skulle bety hele det biologiske Israel. Men uttrykket «hele Israel» brukes i v. 26 på samme måte som uttrykket «hedningene i fullt tall» i verset før. Like lite som «hedningene i fullt tall» betyr alle biologiske hedninger, betyr «hele Israel» alle biologiske jøder. Det er tale om det fulle antallet av utvalgte hedninger og det fulle antallet av utvalgte jøder. Rom 9-11 handler om de utvalgte, om hvordan Gud av nåde alene uten noen menneskelig medvirkning har utvalgt alle de som til slutt blir evig salige. Og Gud skal virkelig berge inn i sitt rike alle utvalgte fra både jødefolket og andre folkeslag. De kristne skal vite at så lenge Gud ikke har samlet inn alle de utvalgte fra hedningefolkene, fins det fortsatt utvalgte jøder som skal samles inn i Guds rike ved det samme evangeliet, og som ikke er blitt rammet av Guds forherdelsesdom. Forherdelsen er partiell. Jødemisjon skal fortsette så lenge det pågår hedningmisjon. (For en mer utførlig gjennomgang av disse versene, se Seth Erlandssons skrifter Israels frelse, Chronos forlag 1981 og Israel som Guds tjener, Forlaget Scriptura 2012.)

Hvordan er det da med alle de detaljerte løftene i GT om et gjenoppbygd tempel? Hebreerbrevet svarer tydelig på det spørsmålet når det står at loven bare var «en skygge av alt det gode som skulle komme, ikke det sanne bildet av tingene» (Hebr 10,1). Loven med sitt tempel og offersystem var bare en skygge av velsignelsene – virkeligheten – som har kommet til oss i Kristus. Skyggebildene har fullført sin hensikt. Kristus har nå gått inn i det sanne tabernaklet i himmelen der han sitter som vår store øversteprest. Det er utenkelig at Guds frelsesplan skal gå tilbake til skyggebildenes tid.

Det neste kapitlet i Ladds bok handler om «mellomtilstanden», et emne som burde få en klarere behandling enn i denne boken. Vi går derfor videre til kapitlet om Kristi andre komme og uttrykkene for dette.

To forskjellige gjenkomster?
Etter at Kristus fullførte forsoningsverket, regjerer han nå opphøyd på Guds høyre side. Men dette er et herrevelde som bare de troende kjenner til. Jesu gjenkomst kommer til å innebære intet mindre enn at hans nåværende herrevelde skal bli synlig for hele verden, framholder Ladd.

Ifølge dispensasjonalistene kommer Kristi gjenkomst til å deles opp i to forskjellige gjenkomster. Man lærer jo at Gud har to gudsfolk, Israel og forsamlingen, og at Gud har to ulike program for dem. Programmet for Israel, sier man, er et jordisk, teokratisk program. Programmet for forsamlingen er et åndelig, himmelsk program. For å sette disse programmene i verk må Kristus komme tilbake i to omganger.

Dispensasjonalistene regner med at det skal komme en stor trengsel. Men Kristus kommer tilbake før denne trengselen for å oppvekke de hellige som er døde og rykke opp de hellige som ennå lever, slik at de kan få være sammen med ham i himmelen. Dette kalles «bortrykkelsen». Slik kommer forsamlingen til å bli spart for den store trengselen. Forfølgelsen mot de hellige skal rettes mot Israel, dvs. de jøder som da lever. Men når trengselen tar slutt skal Kristus vende tilbake, denne gang fulgt av forsamlingen, for å redde Israel og føre dem inn i et tusenårig jordisk herrevelde.

Man lærer videre at bortrykkelsen kommer til å være en skjult hendelse. Bare forsamlingen kjenner til den. Først når Kristus kommer en tredje gang, kommer han synlig med makt og herlighet for å opprette et jordisk tusenårsrike.

Læren om at Kristus skal komme tilbake før trengselen for å oppvekke de hellige som er døde, og rykke opp den levende forsamlingen, har blitt dispensasjonalismens viktigste læresetning. Er denne lære bibelsk? Grunnstedet er 1 Tess 4,15-17. Men der finner vi overhode ingen skjult og hemmelig gjenkomst. Kristi gjenkomst skal ledsages av at befalingen skal lyde, erkeengelen rope og Guds basun høres. Videre lærer Bibelen at de troende kommer ut av trengselen, dvs. de har ikke blitt rykket bort før trengselen kommer.

Om Kristi gjenkomst står det i Matt 24,27: «For slik som lynet går ut fra øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer.» Det kommer altså til å være som et lynnedslag når han kommer, forherliget, synlig og åpenbar for alle. Ifølge Bibelen er det ved Kristi gjenkomst i herlighet at de døde skal oppvekkes og sammen med de levende bli rykket opp for å møte Herren i skyene for en siste dom. Denne gjenkomsten blir både til frelse og til dom.

Kristi gjenkomst kalles i NT også for Kristi apokálypsis, som betyr Kristi åpenbaring. De kristne ser fram mot denne åpenbaringen med glede. Den er de kristnes velsignede håp. Men om det er riktig at de kristne allerede før trengselen er opprykket til himmelen, fins det jo ingen kristne igjen her på jorden med en lengsel etter at Kristus skal åpenbare seg.

Ifølge Bibelen lever de kristne under korset og i trengselen og lidelsen fram til Kristi apokálypsis, Kristi åpenbaring. Og den skjer når han kommer synlig tilbake for å forløse de som tilhører ham, og for å dømme levende og døde. Men ifølge dispensasjonalistene venter de kristne ikke på åpenbaringen ved Kristi gjenkomst, men på bortrykkelsen.

Ingen steder lærer Skriften en bortrykkelse som skal skje før Kristi apokálypsis, før åpenbaringen på den ytterste dagen. Ifølge NT er vår Herres parousía, dvs. hans komme, apokálypsis, dvs. hans åpenbaring, og epifaneía, dvs. hans synlige framtreden, én og samme hendelse. Ladd skriver helt riktig: «Guds ord hevder ikke at det er en forskjell mellom forsamlingens bortrykkelse og Kristi åpenbaring, og en slik tanke følger ikke av den terminologi som hører sammen med Kristi gjenkomst» (s. 62). «Kristi gjenkomst kommer til å bli én eneste udelelig hendelse i herlighet» (s. 63).

Antikrist og den store trengsel
Ladd viser utfra en rekke tekster at dispensasjonalistenes tolkning av Antikrist og den store trengsel ikke grunner seg på en korrekt tekstutlegning. Han behandler bl.a. Dan 9,24-27 og viser på hvilken vilkårlig måte dispensasjonalistene utnytter denne teksten til sin tanke om en sjuårig trengsel. Han går også gjennom Matt 24, Mark 13 og Luk 21.

Det man savner hos Ladd, er en rett forståelse av Antikrists natur. Antikrist gjør krav på guddommelig autoritet og tilbedelse og står fram i Guds tempel (2 Tess 2). Han er ikke først og fremst en politisk person, men framtrer innenfor kristenheten. At den lutherske tolkningen av Antikrist som pavedømmet har sin støtte i tekstene, er åpenbart.

De 144.000
Ladd går også inn på Åpenbaringsboken. På en fortjenestefull måte viser han hva Åpenbaringsboken mener med de 144.000. Han skriver bl.a.: «Hva mener Johannes når han regner opp Israels tolv stammer som er Israel, men likevel ikke Israel i bokstavelig betydning? Han gir oss et hint i 2,9 der han taler om ‘dem som kaller seg jøder, men ikke er det. For de er Satans synagoge.’ Se også 3,9: ‘Se, … noen … fra Satans synagoge, slike som lyver og sier de er jøder, men ikke er det.’ Her er et klart faktum: De var mennesker som kalte seg jøder, og i bokstavelig betydning var de virkelig jøder, og likevel, i åndelig betydning, var de ikke jøder, derimot utgjorde de en Satans synagoge. I disse versene skiller Johannes klart mellom jøder i bokstavelig betydning og jøder i åndelig betydning. Vi kan anta at Johannes med hensikt regnet opp de 144.000 med en uregelrett oppregning av stammene for å si at det fins de som er sanne jøder i åndelig betydning uten å være jøder i bokstavelig betydning: med andre ord, forsamlingen» (s. 79). «Tallet 144.000 er likesom andre tall i Åpenbaringsboken et symbolsk tall og står for fullstendighet» (s. 80). «Den andre skaren som skildres, er de samme mennesker, de 144.000 sett fra en annen synsvinkel. De er forsamlingen som fra et menneskelig perspektiv er en stor skare som ikke kan telles, fra alle nasjoner og tungemål» (s. 80).

Oppstandelsen og tusenårsriket
I kapitlet «Oppstandelsen og bortrykkelsen» gir Ladd en interessant undervisning om oppstandelsen og Kristi herlighetslegeme. Her understrekes det også at bortrykkelsen hører sammen med den ytterste dagen, og ikke er en usynlig hendelse 1007 år før denne dagen.

Men Ladd har ikke forstått hva Åp 20 mener med den første og andre oppstandelsen og det tusenårige riket. Ladd tror at den første oppstandelsen skjer etter Kristi gjenkomst og at det deretter kommer et tusenårig rike.

Med den «første» oppstandelsen menes den åndelige oppstandelsen, dvs. at en åndelig død sjel vekkes opp til liv ved evangeliet. Åp 20,4 taler jo ikke om kroppens oppstandelse og liv, men uttrykkelig om sjelene til dem som har dødt i troen. Scenen er ikke denne jorden, men Johannes skuer inn i den usynlige verden, inn i himmelen. Det liv som de troende har, takket være evangeliet, blir ikke utslukket i og med den kroppslige døden. Johannes så martyrenes og de troendes sjeler, at «de levde og hersket med Kristus i tusen år», som det står ordrett.

Også Jesus taler om to slags oppstandelser i Joh 5. I vers 25 taler han om den første oppstandelsen: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den time kommer, ja, den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, blir levende.» Her er det ikke tale om den allmenne oppstandelsen på den ytterste dagen. Her er det tale om dem som allerede nå hører Sønnens røst og derigjennom «blir levende». Det er altså tale om den oppstandelsen fra åndelig død til åndelig liv som også Paulus taler om: Gud «gjorde oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i den himmelske verden (som Johannes fikk se inn i) med ham» (Ef 2,5-6).

Den andre oppstandelsen, nemlig kroppens oppstandelse, taler Jesus om i Joh 5,28f: «Undre dere ikke over dette, for den tiden kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom.» Denne andre oppstandelsen har derfor ennå ikke inntruffet; den «kommer», og den gjelder alle kropper, «alle de som er i gravene».

De som «har tatt del i den første oppstandelsen», dvs. tror på Kristus, «over dem har den annen død ingen makt», dvs. den evige fordømmelsens død (Åp 20,6). «Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet se døden» (Joh 8,51), dvs. den andre døden. «Og ildsjøen, det er den annen død» (Åp 20,14).

De tusen årene og Satans binding (Åp 20,2) betegner den nytestamentlige tiden. Ved sin død befridde Kristus menneskene fra Satans makt. Kristus fikk del i kjøtt og blod. «Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,14-15). Denne befrielse forkynnes i evangeliet, «så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud. Ved troen på meg skal de få tilgivelse fra syndene og arvelodd sammen med dem som er blitt helliget» (Apg 26,18). Uten synden har Satan ingen makt. Derfor blir anklageren (Satan) bundet og ute av stand til å anklage og plage der Kristus og syndenes forlatelse er. Gjennom troen tar den troende i eie denne befrielsen fra Satans makt som Kristus har vunnet for alle ved sitt blod. Dermed får den åndelige døde sjelen liv og kommer ikke under noen dom, men har gått over fra døden til livet.

Når evangeliet blir forvansket eller tystner, slipper Satan løs og kan forville menneskene. Men sammenlignet med det evige livet med Kristus varer Satans krig og forfølgelse mot den kristne forsamlingen, «den elskede by», bare «en kort tid». Også Kristus bruker uttrykket «en kort tid» om de troendes liv under korset her i verden. Satans siste kraftanstrengelse for å tilintetgjøre Herrens utvalgte skal ikke lykkes og bare vare «en kort tid». «For de utvalgtes skyld skal disse dagene forkortes» (Matt 24,22).

Dommen
Ladd lærer klart at «det kommer til å bli en dobbel utgang på dommens dag: frikjennelse eller fordømmelse» (s. 100). Han skriver også helt riktig: «De frikjente er ikke rettferdiggjort på grunn av sine egne gjerninger, men på grunn av den rettferdiggjørelse som Kristus har skaffet på korset» (s. 101). «Det vesentlige spørsmålet er: Hva er rettferdiggjørelse? I paulinsk tenkning er rettferdiggjørelse når universets lovgiver og dommer forkynner sin frikjennelse. Rettferdiggjørelse, frikjennelse, er ikke en subjektiv etisk kvalitet. Det er et objektivt forhold der Gud kunngjør at det troende mennesket står i et rett forhold til alle menneskers dommer» (s. 101).

Matt 25 tolkes av dispensasjonalistene som en annen dom enn den siste dommen. Ifølge dem handler Matt 25 om hvem Menneskesønnen slipper inn i tusenårsriket, og hvem som ikke får være med i dette jordiske lykkeriket. Ladd viser meget tydelig at det er umulig å la dette kapitlet handle om noen annen dom enn den siste dommen. Matt 25 handler ikke om hvem som får gå inn i tusenårsriket, men om dommen til «evig liv» respektive «evig straff» som det uttrykkelig står.

På s. 113f skriver Ladd følgende interessante ord: «Et avsluttende spørsmål gjenstår å stille. Om dette er den siste dommen, hva gjør vi da med tusenårsriket? Det virker ikke å finnes noen plass til det. Denne bokens forfatter er oppriktig nok til å innrømme at om vi var tvunget til å følge dette bibelstedet som vårt tidsprogram for profetiens oppfyllelse, ville det ikke finnes rom for et tusenårsrike. Jeg skulle tvinges til å være en som ikke tror på tusenårsriket (amillennialist).» Dette er en interessant innrømmelse som viser at vår tolkning av Åp 20 er i harmoni med resten av Bibelen.

Guds rike
I sitt avslutningskapittel kommer Ladd igjen inn på tusenårsriket. Som vi allerede har sett, mener Ladd at et jordisk tusenårsrike tross alt skal bryte inn etter Kristi gjenkomst. Han tror at det i historien skal komme «en periode med politisk, sosial og økonomisk rettferdighet før enden kommer. Men til og med i et slikt samfunn forblir menneskene opprørske og lar seg påvirke av djevelen når han blir befridd slik at den guddommelige domsavsigelsen og fordømmelsen av de ugudelige i den siste dommen viser seg å være rettferdig» (s. 123).

På s. 124 innrømmer han likevel at den oppfatningen at tusenårsriket er den kristne forsamlingens tid, har bibelsk støtte. Han skriver: «Skriften lærer faktisk at de hellige har del i Kristi seier og regime. Gud har ‘gjort oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger … I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i den himmelske verden med ham’ (Ef 2,5-6). Åndelig talt er vi blitt oppvekket fra de døde, oppløftet til selve himmelen der vi har del i Kristi trone på Guds høyre side. Det er hva Åpenbaringsboken 20 lærer.»

Ladd polemiserer mot den form for premillennialisme som er meget vanlig i dag og som dispensasjonalistene bekjenner seg til. Ifølge dem er tusenårsriket først og fremst til for jødene. «Israel skal bli ført tilbake til sitt land, det skal bygge opp igjen tempelet og skal gjeninnføre det gammeltestamentlige offersystemet. På den tiden skal alle de gammeltestamentlige profetiene om Israel som nasjon bli oppfylt bokstavelig. Dette er en slutning som man trekker utfra overbevisningen om at Gud har to bestemte og atskilte folk: Israel og forsamlingen, med to forskjellige program og ulike velsignelser. Guds program for Israel er teokratisk og jordisk. Guds hensikt med forsamlingen er universell og åndelig» (s. 125).

Ladd kan ikke lenger betrakte denne dispensasjonalistiske oppfatningen som bibelsk. «Hebreerbrevet 8 sier klart at etterligningenes og skyggenes tidsalder – Det gamle testamentets kultsystem – er blitt avskaffet fordi virkeligheten som var etterlignet i kulten, har kommet i Kristus» (s. 125).

Men Guds rike er ikke bare Guds synlige herlighetsrike i og med Kristi gjenkomst på den ytterste dagen. Guds rike er også en virkelighet i og med Kristi fullførte verk og oppstandelse. Det er et usynlig nåderike. Alle de som tror på Herren Jesus Kristus, tilhører dette riket. De er lemmer på Kristi legeme og har det evige livets gave. De har allerede oppstått til åndelig liv og fellesskap med sin Konge Jesus Kristus. På den ytterste dagen skal også deres kropper oppstå og forvandles til uforgjengelige herlighetskropper.

Tiden mellom Kristi oppstandelse og gjenkomst kalles i Bibelen for den siste tiden. Den kristne forsamlingen lever altså i den siste tiden, de siste dagene. I GT betyr de siste dagene ofte den messianske tidsalderen. Mange teologer oppfatter de siste dagene bare som den aller siste perioden før enden kommer. Men NT likestiller den siste tiden eller de siste dagene med den tid da den lovede Frelseren har kommet og fullført sitt forsoningsverk.

Sammenfatning
Ladds bok «De yttersta tingen» gir meget viktig undervisning i dette emnet. Den dispensasjonalistiske tolkningen av Israel og de siste tingene holder ikke ved en nærmere granskning. Fortjenesten med Ladds bok er at den tydelig avslører den vilkårligheten som preger dispensasjonalistenes eller darbyistenes bibeltolkning.

Manglene i Ladds bok er først og fremst at han knytter seg litt vel mye til en del bibelkritiske uttrykksmåter i tolkningen av GT. Han kan tale om ulike messiasprofetier som skulle være delvis uforenelige. Han ser ikke at disse messiasprofetiene fullt og helt harmonerer med hverandre selv om de tar fram ulike sider ved Messias’ oppgave. Han skriver også at NT gir gammeltestamentlige profetier en helt ny tolkning, en helt ny betydning. Det er riktigere å si at NT løfter fram den virkelige og fulle betydningen i de gammeltestamentlige profetiene. NTs tolkning har saklig grunn i de gammeltestamentlige tekstene selv.

For øvrig har vi pekt på Ladds tolkning av Rom 11,25-26 og Åp 20 som uriktig.

(Tidskriften Biblicum, 1/1981)

(For et mer utførlig bibelstudium om Kristi gjenkomst, måten han skal komme igjen på, tiden for hans gjenkomst, tegnene på hans gjenkomst, Israel og tusenårsriket, oppstandelsen og dommen kan vi henvise til artikler og foredrag på Stiftelsen Biblicums hjemmeside, www.biblicum.se.)