Av Siegbert W. Becker

(Professor Siegbert W. Becker besøkte vår bibelforskningsinstitusjon fra 7. aug. til 8. sept. 1972. I løpet av den tiden ledet han flere seminarer om Bibelen. Det han underviste om, har mange ønsket å få ta del i. Vi forsøker derfor å referere en del av det som kom fram ved disse seminarene og understreker at disse referatene ikke bygger på utskrevne foredrag, men på det talte ordet.)

Spørsmålet om Bibelens tolkning og at den er så vanskelig å tolke, blir ofte framført som en unnskyldning for at det fins så mange ulike kirkesamfunn. Dette framføres også som en unnskyldning for å motsi Bibelen. Et spørsmål som stadig blir ført fram er dette: Skal vi tolke Bibelen bokstavelig eller billedlig? Og da sier man ofte at hvis det er mulig å tolke noe i Bibelen billedlig, hvorfor kan vi ikke da tolke alt billedlig?

Her er det viktig å huske på en sak. Luther sa at den naturlige tolkningen er keiserens hustru. Han sier ikke at vi skal lese Bibelen bokstavelig, men at vi skal lese den naturlig. Og med det mener han at om det er naturlig å lese et bestemt avsnitt billedlig, er det den rette måten å lese det avsnittet. På den annen side, om Bibelen selv tydelig angir at et visst avsnitt skal oppfattes bokstavelig, er det den rette måten å lese avsnittet på. Hovedregelen som vi alltid må ha i minnet, er den at Bibelen må få tolke seg selv. Det er den eneste rette måten å lese Bibelen på. Det er også den eneste naturlige måten å lese Skriften på, akkurat som det er den eneste naturlige og riktige måten å lese en hvilken som helst bok på. Om du sier noe som jeg ikke helt forstår, da er det ikke klokt av meg å gå til en annen og spørre ham hva du mener. Den beste mulige måten å få klarhet i hva du mener, er at jeg spør deg.

Selv om jeg er professor i systematisk teologi, synes jeg det er meget vanskelig å forstå Karl Barth. Og når jeg spør folk  hva Karl Barth mente, synes jeg det er enda vanskeligere å forstå deres forklaringer.

Hvis vi altså vil vite hva Bibelen selv vil ha sagt, går vi ganske enkelt til Bibelen selv. Hvis den på ett sted taler om et emne som jeg ikke helt forstår, går jeg til andre avsnitt i Bibelen der det samme emnet tas opp. Og framfor alt må vi alltid tenke på sammenhengen. Vi talte om det i et tidligere seminar. Dette bør vi også huske på når vi nå går inn på spørsmål om billedlig eller bokstavelig tolkning. Det er sammenhengen som avgjør om et avsnitt skal forstås billedlig eller bokstavelig. Iblant kan vi finne det vanskelig å avgjøre hvordan et bestemt avsnitt skal leses. Det kan noen ganger være slik at vi ikke kan avgjøre sikkert om et avsnitt skal oppfattes billedlig eller bokstavelig. Men når dette skjer, anklager vi ikke Bibelen, men vår egen uvitenhet.

Vi tok opp et avsnitt i går der det ble tydelig at sammenhengen avgjør om en viss setning skal oppfattes billedlig eller bokstavelig. Når Bibelen kaller Herodes en rev (Luk 13,32), forstår alle at det ikke skal forstås bokstavelig. Det er et billedlig uttrykk. Og hvert normalt begavet menneske vet hva den naturlige betydningen av det uttrykket er. Når det for eksempel står at trærne klappet i hendene, forstår alle at salmisten ikke vil ha oss til å tro at trærne hadde hender som oss. Når salmisten, som skrev poesi, så ut på den vakre verden omkring ham og så hvordan løvet danset i vinden, minnet dette synet ham om Guds herlighet. Derfor kan han si at trærne klappet i hendene til Guds pris og ære. Alle ærlige mennesker forstår hvordan man skal lese slike avsnitt. De anklager ikke Bibelen for at det som står her, er uvitenskapelig. De sier ikke at vitenskapen jo har lært oss at trær har blader, ikke hender. Mange av de anklager som er blitt framført mot Skriften er nøyaktig like dumme som en slik anklage ville være. Enhver forstår at dette ikke er den naturlige måten å lese verset på.

Åpenbaringsboken og 1 Mosebok
Folk spør ofte: «Hvis det nå fins bøker i Bibelen som Åpenbaringsboken, og du vil lese den på en billedlig måte, hvorfor kan vi ikke da lese 1 Mosebok på samme måte? Hvorfor kan vi ikke lese hele Pentateuken (de fem mosebøkene) på samme måte?» Wisconsinsynoden, som jeg tilhører, ville nemlig ha avsatt en pastor fra hans embete og ville ikke ha tillatt en professor å fortsette å undervise, om han skulle stige opp på prekestolen eller tre inn i klasserommet og si at de første elleve kapitlene i 1 Mosebok må tolkes symbolsk, eller at de må behandles som poesi. Igjen må vi huske på sammenhengen. Enhver som leser Åpenbaringsboken får fra den aller første begynnelsen av selve boken sin oppmerksomhet rettet mot at det er tale om symbolspråk. Det fins ingenting slikt i 1 Mosebok eller i hele Pentateuken. Kanskje kan et par konkrete eksempler klargjøre dette.

Et interessant studium av Åpenbaringsboken gjelder de tallene som forekommer der. Det er interessant å sammenligne bruken av sifre og tall i Åpenbaringsboken med bruken av disse i Pentateuken. Også i Pentateuken fins det visse numeriske mønster. Tallet sju er for eksempel meget vanlig. Det brukes om og om igjen. Det er sju dager i den første skapelsesuken, men likevel bare seks dager da selve skapelsen skjedde. Lenger fram i 2 Mosebok befaler Gud at den sjuende dagen skal feires som helligdag. Hele festkalenderen er bygd opp i sjutallsmønster. Det er sju hovedfester. To av disse festene varer akkurat sju dager. Den sjuende måneden er en hellig måned hvor fire av festene skal holdes. På hver festdag skal det ofres sju lam, bortsett fra i et fåtall tilfeller da skal ofres dette antallet multiplisert med sju. Under tabernakelfesten eller løvhyttefesten skal man på den første festdagen ofre tretten okser og så blir det en okse mindre for hver dag helt til man kommer til den sjuende festdagen. Om man så legger sammen alle okser som blir ofret i løpet av denne uken, får man tallet sytti. Det sjuende året er alltid et hellig år. Og om man regner sju ganger sju år, kommer man til nok et hellig år. Med andre ord fins det et helt bestemt mønster som vi må legge merke til her.

1 Mosebok består av ti deler. Begynnelsen av hver del blir tydelig angitt av Moses selv. I 1 Mos 1 forekommer «etter sitt slag» nøyaktig ti ganger. I 1 Mos 5, der generasjonene før floden nevnes, er det nøyaktig ti generasjoner som nevnes. Derfor kan vi begynne å lure på hvor systematisk dette mønsteret egentlig er. Men om du fortsetter studiet ditt, merker du at det fins mange tall som ikke passer inn i dette mønsteret med sju eller ti. Når jeg nevner for mine studenter at uttrykket «etter sitt slag» forekommer ti ganger, skulle jeg også ønske at jeg kunne si at også uttrykket «og Gud sa» forekommer akkurat ti ganger. Men vi finner det bare ni ganger. En del av disse standarduttrykkene som man skulle tenke seg kunne passe inn i et mønster, passer altså ikke inn i dette sju- eller titallsmønsteret som vi har lagt merke til. Når vi for eksempel kommer til listen over patriarker, ser vi at det ikke fins noe som helst mønster når det gjelder alderen som disse oppnådde. Tallene er helt uregelmessige. Når vi kommer til beretningen om syndfloden, legger vi merke til at regnet varer i førti dager og førti netter. Straks tenker vi da at vi har funnet et nytt mønster. For akkurat tallet førti forekommer ganske mange steder i Bibelen. Regnet i forbindelse med floden varte i førti dager. Moses var på Sinai-fjellet i førti dager: Elia var i ørkenen i førti dager uten mat og drikke. Og Jesus ble fristet av djevelen i førti dager. Men hvis vi ser på de andre tallene som forekommer i syndeflodsfortellingen, er det igjen umulig å oppdage et mønster. Floden varte i ett år og ti dager, og vi kan ikke konstruere noe mønster ut fra de data som gis der. Slik kan du gå gjennom hele Pentateuken og finne at noen av tallene passer inn i et mønster, mens andre ikke gjør det. I virkeligheten er det slik at de aller fleste tallopplysningene i Pentateuken ikke på noen måte kan tilpasses et bestemt mønster.

Men om vi nå går til Åpenbaringsboken, passer hvert eneste tall nøyaktig inn i et helt bestemt mønster. Visse tall kommer igjen flere ganger. Det er tallene 3, 4, 7, 10 og 12. Det fins også noen andre tall som ved første øyekast ikke synes å passe inn i noe mønster, for eksempel tallet 42. Det tales om 42 måneder. Og så har vi tallet 1260. Boken taler om 1260 dager. Også tallet 3 ½ forekommer. Vi har tallene 24, 144 og 1000. Men alle disse tallene passer inn i et mønster, med ett unntak, nemlig tallet 666 som er Antikrists tall. 3 ½ er halvparten av 7. 42 er 3 ½ år fordi det er tale om 42 måneder. 1260 dager er også 42 måneder eller 3 ½ år, som altså er halvparten av 7. 1000 er naturligvis 10x10x10. 24 er 12+12. Og 144.000 er 12x12x10x10x10.

Slik passer hele boken fra begynnelse til slutt inn i dette numeriske mønster. Det er helt tydelig at dette ikke er slik ting skjer i historien. Salomos tempel ble for eksempel bygd 480 år etter uttoget av Egypt, og da blir vi fristet til å si at her har vi et mønster med 40 igjen. Men tiden fra Abraham kom til Palestina til uttoget, er 415 år. Du kan jo forestille deg hva forskerne ville ha gjort om også dette tallet hadde blitt 480. Da ville man ha sagt at vi her har et tydelig eksempel på hvordan man har forsøkt å få historien til å passe inn i et numerisk mønster. Men dette gjelder altså ikke de historiske bøkene.

Imidlertid gjelder det Åpenbaringsboken. Det er helt tydelig at tallopplysningene i Åpenbaringsboken, som altså er standardisert etter dette bestemte mønsteret som vi har pekt på, viser at det ikke er tale om vanlige realiteter. Det er tale om symbolske tall, og symbolikken er i visse tilfeller lett å oppdage. For eksempel hver gang tallet 12 nevnes i Åpenbaringsboken, gjelder det pakten med Guds forsamling, enten i denne verden eller i verden etter dommen. Antallet mennesker som blir frelst, er 144.000. Det himmelske Jerusalem har 12 porter, og på hver av disse portene er ett av navnene på Israels tolv stammer skrevet. Det himmelske Jerusalem har 12 grunnsteiner, og på hver av disse grunnsteinene er apostlenes navn skrevet. Dette bildet av det himmelske Jerusalem, som altså er bygd på de tolv apostlenes grunnvoll, minner oss om apostelen Paulus’ ord om at kirken er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll.

Tallet 7 blir i Åpenbaringsboken som regel brukt om forholdet mellom Gud og verden. Vi kan si at tallet 7 er paktens tall. 3 ½ som er halvparten av 7, er alltid et ondt tall. Det kan brukes om tallet for den brutte pakten. Det er navnet på Antikrist. Det er navnet på Guds fiende. Tallene 1260 og 42 er alltid forbundet med ondskapens tid.

Tallet 3 er nesten alltid forbundet med Gud. 4 er nesten alltid forbundet med verden. Boken taler for eksempel om himmelens fire vinder og jordens fire hjørner. Og når du tar tallet 3 som er Guds tall, og tallet 4 som er verdens tall, og legger dem sammen, får du tallet 7, noe som passer vel med tanken om at det symboliserer pakten mellom Gud og verden. Denne konsekvente bruken av tall antyder for oss at denne boken skal leses symbolsk.

Et syn med bilder
Vi trenger imidlertid ikke falle tilbake på denne typen argumentering. Så kraftig som det synes, i alle fall virker det veldig kraftig for meg, presenterer Åpenbaringsboken selv seg helt fra begynnelsen som et syn, en visjon. Helt i begynnelsen sier Johannes at det er tale om en åpenbaring som Gud ga ham. I vers 10 i det første kapitlet står det: «På Herrens dag kom Ånden over meg.» Han taler om og om igjen om de syner som han hadde. Og disse synene inneholdt en rekke fantastiske bilder. I det første synet sier han at han så en mann som hadde øyne som flammende ild. Han sier at denne mannen holdt sju stjerner i sin høyre hånd. Han sier at det gikk et skarpt tveegget sverd ut av munnen hans. Han sier at røsten var som bruset av veldige vannmasser. Han sier at føttene hans lignet skinnende malm som er blitt glødet i ovnen. Det er altså tale om et høyst uvanlig syn. I det vanlige livet får vi ikke se en mann som det kommer et sverd ut av munnen på. I det vanlige livet får vi ikke se et menneske med sju stjerner i hånden.

1 Mosebok derimot taler ikke med slike bilder. Den taler om trær, fugler og fisker, om en mann og en kvinne som er gift og som har fått befaling om å få barn. Alt er helt naturlig. Men i Åpenbaringsboken er det meget lite som er helt naturlig. Mange av de bildene som framstilles der, er fantastiske. I kap. 4 kan vi for eksempel lese om fire levende vesener som sto rundt omkring tronen, og som hadde øyne både foran og bak. Det første vesenet ligner en løve, det andre vesenet ligner en okse, det tredje har et ansikt som et menneske, det fjerde ligner en flygende ørn. Og hvert av disse fire vesener har seks vinger som er fulle av øyne på innsiden. De hviler verken dag eller natt, og uten stans sier de: «Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den allmektige.» Slike ting finner du ikke i det naturlige livet. Og slik kan vi fortsette å gå gjennom hele Åpenbaringsboken og se at denne boken hele tiden taler om sådant som du aldri ser i det vanlige livet. For eksempel gater av gull som er gjennomsiktige som glass, eller byporter som er utskåret av en eneste perle. Og likevel er heller ikke dette det avgjørende for hele spørsmålet. Men det aller første kapitlet i boken lærer oss at bildene som møter oss i denne boken, er billedlige eller symbolske.

Den uvanlige personen som Johannes får se, identifiserer seg selv meget tydelig. Han sier: «Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet …» Og igjen må hver ærlig sjel, som lar Bibelens ord få stå som de står, medgi at Bibelen her vil presentere Jesus Kristus for øynene våre. Men hva skal vi da si om det sverdet som kommer ut av hans munn? Han sier at det er et skarpt, tveegget sverd. Minner det deg om et tydelig sted i Skriften? Hva er det som kommer ut av Kristi munn? Det er hans ord. Vi leser jo i Hebr 4 at «Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd». Når nå Johannes ser en person som det kommer et skarpt tveegget sverd ut av munnen på, er det hans måte å si på en symbolsk måte at Kristi ord er et kraftig våpen. Og likevel gjør Åpenbaringsboken det enda tydeligere at det er tale om symboler. I det synet som Johannes hadde på øya Patmos, fikk han se denne uvanlige personen og beskriver at han står midt mellom sju lysestaker av gull med sju stjerner i hånden. Og i det første kapitlets siste vers forklares hemmeligheten med de sju lysestakene og de sju stjernene. Det står: «Dette er hemmeligheten med de sju stjernene som du så i min høyre hånd, og de sju lysestakene av gull: De sju stjernene er englene for de sju menighetene, og de sju lysestakene er de sju menighetene.» Det er altså helt tydelig at Johannes fra første begynnelse gjør det klart for oss at dette er symboler som skal tolkes.

Men ingenting av dette kan vi finne i 1 Mosebok, bare med noen få unntak. I 1 Mos 15 har Abraham et syn der han ser den brennende ovnen passere mellom bitene av offerkjøttet. Men dette synet blir også forklart av Gud i 1 Mosebok i konkrete termer. Dette er likevel unntak i 1 Mosebok og hele Pentateuken.

De sju seglene
Et godt eksempel på hvordan Åpenbaringsboken lett kan tolkes, finner vi i det sjette kapitlet der vi leser om synet med de sju seglene. Når det første seglet blir åpnet, sier Johannes: «Og jeg så, og se! – en hvit hest. Og han som satt på den, hadde en bue. Han fikk en seierskrans, og med seier dro han ut for å seire.» Dette bildet blir ikke tolket, men når vi kommer til kapittel 19, får vi nok en gang lese om en rytter på en hvit hest, og den rytteren blir tydelig identifisert. I 19,11 sier Johannes enda en gang: «Og jeg så himmelen åpen, og se! – en hvit hest. Han som satt på den, heter Trofast og Sannferdig …» Jeg er sikker på at alle kristne som kan sin Bibel, kan identifisere mannen ved hjelp av disse ordene. Når en kristen tenker på den som er trofast og sannferdig, hvem tenker han da først av alt på? Selvfølgelig Gud, men framfor alt hans Sønn. Og når du leser videre i v. 12, får du der vite at øynene hans var som flammende ild. I kap. 1 har vi jo lest at øynene til den mannen som Johannes så i sitt første syn, var som flammende ild. I v. 13 får vi vite at han var kledd i en kappe dyppet i blod, og i slutten av dette verset står det at hans navn er «Guds Ord». Det er altså helt tydelig at rytteren på den hvite hesten er Herren Jesus Kristus. Og når han drar fram for å erobre, er dette et bilde på den seirende Kristus som drar fram gjennom denne verden med sitt Ord for å vinne borgere til sitt rike. Det sverdet han bruker for å føre denne striden, er ikke et materielt sverd, men det er Ordets sverd som har evnen til å føre mennesker til tro på ham.

Når det andre seglet blir åpnet, sier Johannes i 6,4 at en annen hest kom fram som var flammende rød, og han sier at han som satt på den hesten, hadde makten til å ta freden bort fra jorden, så folk skulle begynne å drepe hverandre. Når freden tas bort fra jorden, og mennesker dreper hverandre, er det helt tydelig tale om en krigstid.

Når det tredje seglet blir åpnet, ser Johannes en svart hest, og han som sitter på den, har en skålvekt i hånden. Og han sier: «Jeg hørte noe som lignet en stemme inne blant de fire skapningene: ‘Ett mål hvete for en sølvpenge! Tre mål bygg for en sølvpenge!’» For å forstå dette må vi kjenne litt til økonomien på denne tiden, slik vi også har fått lært å kjenne den i Bibelen. Bibelen gjør det klart at en sølvpenge var en daglønn. Den mynten det er tale om her, er den romerske denaren som er omtrent 75 øre. Dette beløpet tjente man på én dag. Jeg vet ikke hvor stor en ordinær daglønn er i dag (dvs. i 1977) i Sverige, men jeg vet at i Amerika tjener en snekker omkring 250 kr pr dag. En rørlegger tjener omkring 350 kr pr dag. Det målet som her brukes for hveten, tilsvarer omtrent én liter. Når en liter hvete koster 350 kr, blir det ganske vanskelig å leve. Da blir det lite mat. Det er derfor tydelig at rytteren på den svarte hesten står for en periode med lite mat i verden. Det er hungersnød.

Når så det fjerde seglet blir åpnet, ser Johannes en fjerde hest som han sier er en gulblek hest. Han sier at navnet til ham som satt på denne hesten var «Døden, og helvetet fulgte med ham». Den fjerde rytteren er altså en som bringer død inn i verden på en måte som skiller seg fra sverdet og hungersnøden. Kanskje skal vi her tenke på sykdom og pest.

Når det femte seglet blir åpnet, ser Johannes sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld, som altså har fått lide forfølgelse.

Det sjette seglet fører oss til verdens ende når himmelen revner og ruller seg sammen som en bokrull. Da skal menneskene frykte for Lammets forferdelige vrede.

I kapittel seks taler altså det første seglet om Kristus som drar ut for å vinne mennesker for sitt rike. Det andre seglet taler om krig, det tredje om hungersnød, det fjerde om pest, det femte om forfølgelse og det sjette om verdens ende. Om du nå leser Matt 24 der Jesus taler om de tegn som skal vise seg ved verdens ende, taler han om nøyaktig disse tingene i nesten helt lik rekkefølge. Han taler der om krig og rykter om krig. Han taler om hungersnød enkelte steder. Han fortsetter å tale om pest, og deretter taler han om at Guds folk skal bli forfulgt. Det er nøyaktig samme rekkefølge vi finner her i Åp 6. Det eneste som ikke kommer i den rekkefølgen, er forkynnelsen av evangeliet. I Åp 6 kommer det først, i Matt 24 kommer det til slutt. For der står det: «Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.»

Igjen tror jeg at alle som leser Åpenbaringsboken på en naturlig måte, umiddelbart kommer til å forstå at kap. 6 beskriver på en billedlig måte det som skal skje ved tidens ende. Hvis vi hadde hatt mer tid, kunne vi ha gått gjennom kap. 7 på samme måte. Dette kapitlet er også et meget klart og tydelig bilde på Kristi forsamling. Men jeg tenkte at jeg i kveld i stedet skulle si noen ord om tusenårsriket.

Tusenårsriket
Læren om tusenårsriket læres blant mange konservative kristne i dag. Vår Wisconsinsynode, som kanskje er den mest konservative kirken i hele verden, forkaster tusenårsrikelæren som en falsk lære. Dette gjør vi på grunn av at Skriftens tydelige ord ikke tillater en slik lære. Grunnstedet for tusenårsrikelæren finner vi også i Åpenbaringsboken, nemlig i det 20. kapitlet. «Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden. Han grep dragen, den gamle slangen, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år. Så kastet engelen ham i avgrunnen, låste igjen og satte segl over den, så han ikke lenger skulle forføre folkene, ikke før de tusen år var gått. Etter det skal han slippes løs en kort tid. Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. Og jeg så sjelene til dem som var blitt halshugget på grunn av Jesu vitnesbyrd og Guds ord, de som ikke hadde tilbedt dyret eller dyrets bilde, og ikke tatt imot merket på pannen eller hånden. De levde og regjerte som konger sammen med Kristus i tusen år. Men de andre døde levde ikke før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelsen» (Åp 20,1-5).

Først og fremst skal vi huske på at dette er det eneste stedet i Bibelen der disse tusen årene nevnes. Det fins ikke noen avsnitt i verken de historiske eller profetiske bøkene som taler om akkurat tusen år. Hvis nå alle de andre tallene i Åpenbaringsboken helt tydelig er symbolske, hvorfor skal vi da plutselig tolke tallet tusen her som akkurat tusen vanlige år? Men dette er likevel ikke hovedargumentet mot kiliasmen. For om det bare fins ett eneste sted i Bibelen som lærer en helt bestemt sak, sier vi i Wisconsinsynoden at vi må lære den læren. For om Gud har sagt en sak bare én eneste gang, må det være tilstrekkelig for alle kristne. Men om du nå leser hele avsnittet, framgår det likevel tydelig at dette tallet er symbolsk. Her kommer en engel ned fra himmelen med en nøkkel i hånden, og det er helt tydelig at det ikke er tale om en konkret nøkkel, en nøkkel av stål eller messing. Det er tale om nøkkelen til avgrunnen. Dragen er ikke en vanlig drage, men han blir identifisert meget tydelig som djevelen selv. Og djevelen er bundet i tusen år. Men Åpenbaringsboken har tidligere gjort det helt klart hva det er som gjør at djevelen er bundet. Når djevelen er bundet med lenker, er det igjen ikke tale om lenker i bokstavelig betydning. Men det er noe som hindrer djevelen fra å drive sin virksomhet fritt. I Åp 12 sies det helt klart hva det er som hindrer djevelens frie virksomhet. Det er forkynnelsen av evangeliet. De tusen årene når djevelen har problemer med å utføre sin virksomhet, er derfor den tiden når evangeliet blir forkynt. Djevelen slippes løs i verden når evangeliet forsvinner mer og mer.

Jeg er overbevist om at vi nå lever i en tid da djevelen er løs, selv om vi ikke kan lære dette som en kirkelære. Til og med såkalte kristne kirker i verden forkynner ikke lenger evangeliet om Kristi blod og den stedfortredende forsoningen.

Men det verset som virkelig avgjør tolkningen av dette avsnittet, er Åp 20,4. Ut fra dette verset sier kiliastene at før verdens ende skal Jesus komme tilbake på en synlig måte. Og da skal han vekke opp de troendes kropper fra gravene deres. Han skal sette seg på sin trone i Jerusalem, og derfra skal han sammen med sitt folk herske over hele verden, og så skal det råde en tusenårig fredsperiode på jorden. Men les ordene! Og les ikke inn i ordene noe mer enn det som står! Vers 4 taler ikke ett ord om de helliges kropper. Det står: «Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. Og jeg så sjelene til dem som var blitt halshugget …». Iblant bruker Bibelen uttrykket sjel og mener da en person, men aldri i en setning som denne. Det står: «Jeg så sjelene til dem som var blitt halshugget,» ikke sjelene som var halshugget, men sjelene til dem som var blitt halshugget. Disse sjelene er helt tydelig skilt fra deres kropper. Disse sjelene lever og regjerer med Kristus i tusen år. Avsnittet sier ikke ett ord om at Kristus regjerer her på jorden, men om og om igjen sier Johannes at han ser disse tingene skje i himmelen. Og selvfølgelig vil enhver som kjenner sin Bibel godt, umiddelbart forstå hva som menes med sjelene til dem som var blitt halshugget og som lever og regjerer med Kristus. Bibelen lærer uten tvil helt tydelig at når en kristen dør, går hans sjel til paradiset. Den sjelen går for å leve med Kristus. Og om og om igjen sier Bibelen at vi skal få regjere med Ham i den kommende verden.

Når det står at dette er den første oppstandelsen, sies det igjen ingenting her om kroppens oppstandelse. Bibelen bruker uttrykket oppstandelse mange ganger for omvendelsen. Apostelen Paulus sier for eksempel: «Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg» (Ef 5,14). Mange ganger brukes også uttrykket «gjøre levende» for omvendelsen. I Ef 2 står det at Gud «gjorde oss levende med Kristus» (Ef 2,5). Den første oppstandelsen gjelder derfor enten disse menneskers omvendelse, da de virkelig begynte å leve med Kristus, eller så gjelder uttrykket den tiden da disse sjelene gikk til paradiset for å leve med Kristus.

1 Tess 4 blir ofte sitert som et bevis på en dobbel oppstandelse. Det verset som ofte blir sitert, er vers 16 der det står at ved tidens slutt skal de døde i Kristus først stå opp, og dette forstås da som at de døde i Kristus skal stå opp i begynnelsen av de tusen årene, og de som har dødt i vantro, kommer til å stå opp i slutten av de tusen årene. Men igjen er dette helt feil og unaturlig. Om du leser hele avsnittet og holder deg til de tydelige ordene, vil du legge merke til at kontrasten her ikke gjelder mellom de troende døde og de vantro døde, men kontrasten gjelder her mellom de døde troende og de levende troende. Det sies ikke ett ord her om de vantro døde. Men her står det at de som døde i Kristus, skal stå opp først, og deretter skal vi som ennå lever og tror på Jesus, gå sammen med dem til himmelen. Han begynner med å si at de som lever og er troende, ikke skal ha noen fordel framfor dem som allerede har sovnet inn i troen.

En annen tanke som alltid forbindes med tanken om et tusenårsrike, er den læren at ved verdens ende skal det inntreffe en universell omvendelse av jødene. Det avsnittet man da går ut ifra, er Rom 11,26 der det står at hele Israel skal bli frelst. Dette tolkes som regel slik at alle jøder skal bli omvendt. Men igjen må vi la Bibelen få tolke seg selv. I Rom 2 sier apostelen Paulus at ikke alle de som kalles jøder, i virkeligheten er jøder. Han sier: «Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre … Jøde er den som er jøde i det indre» (Rom 2,28-29). Og hva han mener med det, forklarer han i kap. 4 der han sier at det er de som tror, som er Abrahams barn. Og han gjør det klart at de som ikke tror, har ingen rett til å kalles Abrahams barn. Dette minner oss sikkert om det døperen Johannes sa til fariseerne: «Tro ikke at dere kan si til dere selv: ‘Vi har Abraham til far’» (Matt 3,9). I dette ligger nettopp det at de ikke har noen rett til å kalles Abrahams barn. I kap. 9 i Romerbrevet sier apostelen Paulus: «Ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel» (Rom 9,6). Med andre ord er det ikke hver og en som tilhører det jødiske folket som er en jøde i Guds øyne. Jødene er Guds folk, og Guds folk er de troende. Jødenes barn er Abrahams barn, og Abrahams barn er de troende. Når du har kommet så langt i Romerbrevet og altså lar Paulus selv definere hva som er en virkelig jøde eller en virkelig israelitt, bør du ikke lenger ha noe problem med hva uttrykket «hele Israel skal bli frelst» betyr. Israelittene er de troende. Vi har ikke funnet på denne definisjonen selv. Paulus selv gir den i sitt brev. Og når han sier «hele Israel skal bli frelst», sier han ganske enkelt bare det som Bibelen sier tusenvis av ganger, nemlig at alle de som tror, skal bli frelst.

Det er også en annen sak som taler meget kraftfullt her. Tilhengerne av tusenårsriket sier at når tusenårsriket kommer, skal alle israelitter bli frelst. Men det er ikke det Paulus sier. Han sier ikke «da skal hele Israel bli frelst», men han sier «på den måten skal hele Israel bli frelst». Og det han mener, blir helt klart av det foregående verset. Han sier at under den nytestamentlige tiden skal hedninger få komme til tro. Under hele denne tiden skal også jøder komme til tro. Når så hedninger får komme til tro og også jøder får komme til tro under hele denne tiden, på den måten skal hele Israel bli frelst. Altså hedningene og jødene som tror – disse utgjør til sammen hele Israel. Enhver av dere innser med en gang at det er stor forskjell mellom å si «de slo mannen og deretter drepte de ham», og å si «de slo mannen og på den måten drepte de ham». Det er helt tydelig i det siste tilfellet at han døde som en følge av slaget. Det er også tydelig i det første tilfellet at han ikke ble drept av slaget. Så sier heller ikke Paulus her at hedningene og jødene skal bli omvendt og deretter skal hele Israel bli frelst, altså under tusenårsriket. Men han sier at jøder og hedninger skal bli omvendt, og på den måten skal hele Israel bli frelst.

Det tredje stedet vi bør merke oss og som tilhengerne av tusenårsriket om og om igjen henviser til, er et avsnitt i Jes 2. Der sier Jesaja at «de skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig» (Jes 2,4). Det er jo helt tydelig at Jesaja her profeterer om en tid med fullkommen fred. Men på andre steder sier Jesaja: «Du gir varig fred til dem som har et stødig sinn, for de stoler på deg» (Jes 26,3). Og når englene forkynner Kristi fødsel i Betlehem, utlyser de fred på jorden. Da sier folk ofte at englenes ord gikk jo ikke oppfyllelse. Det var fortsatt krig på jorden da, og det har vært krig på jorden helt siden da. Og likevel, de som følger Det nye testamentet og virkelig nøye gir akt på det som står der, vet at Det nye testamentet lærer at de som har funnet Kristus som sin Frelser, som har tatt imot ham som sin forløser i sann tro, har virkelig, fullkommen fred i ham. De har Guds fred som overgår all forstand. Og når Jesaja i konkrete termer lover fred for Guds folk, skal vi ikke søke etter en materiell, jordisk fred, for Jesus selv har lært oss: «Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir» (Joh 14,27). Han sier tvert imot at i denne verden kommer vi til å lide forfølgelse, men midt i disse vanskelighetene har vi fullkommen fred. Guds barn vet hva det er tale om. De vet hvilken vidunderlig fred det er å ha syndenes tilgivelse. Og dette er den eneste fred som Kristus noen gang har lovet oss i denne verden. Det er en fred vi burde lære oss å sette pris på. Når vi har gjort det, behøver vi ikke vente på et jordisk tusenårsrike. Vi vil i stedet se fram imot den tid når Kristus kommer igjen for å ta oss til seg, da vi får leve med ham i fullkommen fred i himmelens herlighet i all evighet. Dette er det målet de kristne bør rette sine hjerter mot, ikke mot en innbilt tusenårsperiode her på jorden som Bibelen ikke lærer noe som helst om.

(Tidskriften Biblicum, 4-5/1972)