Av Egil Edvardsen

Del 2 – Jesus ber for disiplene (vers 6–19)

I første del av Jesu øversteprestelige bønn (v 1-5) så vi hvordan Jesus ba Faderen om å herliggjøre både seg selv og Sønnen. Denne herliggjørelse skulle skje gjennom Sønnens lidelse, død og seiersrike oppstandelse. Ved å fullføre frelsesoppdraget som Faderen hadde gitt ham, skulle Sønnen herliggjøre Faderen.

I andre del av sin øversteprestelige bønn (v 6-19) vender Jesus oppmerksomheten mot dem som var der sammen med ham da han ba sin bønn. Han ber for sine elleve disipler. (Av vers 12 fremgår det at Judas ikke var inkludert i denne bønnen.) De skulle være hans etterfølgere og trofaste forkynnere av hans ord etter at han selv hadde vendt tilbake til sin himmelske herlighet. I denne bønnen ser vi hvor dyrebare disiplene var for ham. Han skulle nå gå gjennom den største pine og smerte som noe menneske noen gang har erfart. Likevel tenker han på sine venner. Hvilken kjærlighet vår Frelser har til alle dem som er hans!

Jesus sier: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord» (vers 6). I vers 6-8 forklarer Jesus hvorfor disiplene tilhører ham. Av naturen tilhørte de den verden som er fremmed for Gud. Men ved Guds nåde er de ikke lenger fremmede. De er tvert imot hans eiendom. De tilhører ham.

«De var dine, og du ga meg dem,» sier Jesus til Faderen. Da Jesus begynte sin offentlige virksomhet, ga Faderen ham disse menn for at de skulle være hans følgesvenner, disipler og medarbeidere. De hadde vært vitner til alle de store undergjerningene han hadde gjort. De hadde lyttet til alle hans mektige ord. Trofast hadde de fulgt ham både i gleder og sorger. Nå skulle de selv sendes ut for å vitne for verden om det de hadde sett og hørt.

Men det var ikke disiplenes egen fortjeneste at de var gitt ham av Faderen. Det var ikke noe særskilt ved dem som gjorde at nettopp de ble valgt. De var like svake og syndige som andre mennesker. Målt med menneskelige mål hadde de ingen spesielle fortrinn som gjorde dem spesielt godt utrustet til å være Jesu disipler. De hadde ikke valgt Jesus, men han hadde valgt dem. Jesus sa til dem: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer» (Joh 15,16).

I sin utlegning av Jesu øversteprestelige bønn taler Martin Luther om den store trøst disse ordene gir de kristne. Luther sier at de som Faderen har gitt Kristus, vil han også bevare og sørge for at de ikke forgår. Og han skriver: «Alt dette er sagt for vår skyld, vi som har den Herre Kristi ord og holder fast ved det. Det er en meget trøsterik tekst for alle svake, fryktsomme samvittigheter, særlig for dem som er bekymret og plaget av den store anfektelsen om deres utvelgelse.» Luther henviser bl.a. til Jesu ord i Joh 6,37: «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.» Og Joh 10,28: «Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd.»

I sin bønn til Faderen sier Jesus at han hadde åpenbart Faderens navn for disiplene. Guds navn er alt det Gud har åpenbart om seg selv i sitt ord. Jesus er den fremste fortolkeren av Faderens navn. Én av disiplene, evangelisten og apostelen Johannes, skriver: «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,18). Og Jesus selv hadde sagt: «Alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner Sønnen, unntatt Faderen, og ingen kjenner Faderen, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for» (Matt 11,27).

At Jesus hadde åpenbart Faderens navn for disiplene, innebærer også at han hadde åpenbart Faderens vesen, hans holdning til synderen, hans nåde og barmhjertighet. Som den enbårne Guds Sønn hadde Jesus vist disiplene hvem Faderen virkelig er. Han hadde vist at han er den Gud som er «full av nåde og sannhet» (Joh 1,14). I sitt første brev skriver Johannes: «Vi har sett og vi vitner om at Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser … Og vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den» (1Joh 4,14 og 16).

Det Jesus hadde åpenbart for disiplene, hadde de tatt imot i tro. For han sier til Faderen: «De har holdt fast på ditt ord.» De hadde ikke bare hørt det Jesus forkynte om Faderen, men de hadde bevart det i et troende hjerte. De hadde satt sin lit til hans ord og trodd fullt og fast at det var sannhetens ord. De hadde ikke latt tvil og vantro få ta fra dem trøsten i ordet. De hadde ikke latt kjærlighet til verden få ta fra dem kjærlighet til Jesus og hans ord. Jesus hadde sagt til dem: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham» (Joh 14,23).

Men hvorfor sier Jesus til Faderen at disiplene hadde holdt fast på Faderens ord? Var det ikke Jesu ord de hadde hørt? Hadde Faderen selv talt til dem? Her viser Jesus på ny at han og Faderen er ett. Disiplene hadde hørt Jesu ord. De hadde hørt hvordan Jesus åpenbarte Faderens navn for dem. Men hans ord og Faderens ord er ett og det samme. Det er som om han vil si: «Fordi de er mine disipler og hører meg, hører og bevarer de ikke mitt, men ditt ord.» Fra Jesu munn kommer ingenting annet enn Faderens ord. Jesu ord er Guds ord.

Videre i sin bønn til Faderen gjentar Jesus det han har sagt om disiplene, bare med litt andre ord: «Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg» (vers 7-8). Jesus hadde nå gitt sine disipler en grundig undervisning i Guds ord. Denne undervisning hadde de tatt imot, og gjennom Jesu ord var de blitt overbevist om hans guddommelige oppdrag på jorden. De var blitt overbevist om at Jesus var den Frelser som Gud hadde lovet å sende til verden. De behøvde ikke lenger spørre: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Matt 11,3). På vegne av alle disiplene uttrykte Peter deres tro: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16,16). Mange mennesker hadde snudd ryggen til ham da han gjorde det klart for dem at han var Frelseren som Gud hadde sendt, ikke for å fylle brødkurvene deres, men for å frelse deres sjel. Men da han hadde spurt disiplene: «Vil også dere gå bort?», da hadde de svart: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige» (Joh 6,67-69).

Jesus sier videre i vers 9: «Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine.» I sin øversteprestelige bønn ber ikke Jesus med ett ord for de vantro. Men dermed er det ikke sagt at Jesus aldri ba også for de vantro eller aldri ville at vi skulle be for dem. Også den gudløse verden går Jesus i forbønn for. Han har også omsorg for de vantro. Den samme kjærlighet som Faderen har til alle mennesker (Joh 3,16), har også Jesus. På korset ba han for dem som korsfestet ham: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Luk 23,34). Han har også oppfordret de kristne til å be for dem som ikke tror. Vi skal til og med be for dem som står imot oss og forfølger oss (Matt 5,44). Men her i denne spesielle bønnen han ba like før han skulle lide og dø, ber han altså for alle dem som er hans. Han ber for sine apostler og for alle dem som ved apostlenes ord kommer til tro på ham.

I vers 10 gjentar Jesus på ny at alt som tilhører Faderen, tilhører ham: «Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt.» Om disse ordene sier Luther: «Dette kan ingen skapning si til Gud. For du må forstå dette ikke bare om det som Faderen har gitt ham (Jesus) på jorden, men også om hans ene guddommelige vesen med Faderen. For han taler ikke bare om sine disipler og kristne, men han sammenfatter alt det som tilhører Faderen, hans evige, allmektige vesen, liv, sannferdighet, rettferdighet osv., det vil si, han bekjenner fritt at han i sannhet er Gud. For ordene ‘alt mitt er ditt’ utelater ingenting. Om alt er hans, da er også den evige guddommen hans, ellers våget og kunne han ikke bruke ordet ‘alt’.»

Og Jesus fortsetter: «Og jeg er blitt herliggjort gjennom dem» (vers 10b). Han som altså eier hele guddommens herlighet i seg selv, som er av samme vesen som Faderen, sier her at han er blitt herliggjort gjennom sine disipler. Hva mener han med det? Tidligere har vi sett at Jesus ble herliggjort gjennom sin lidelse, død og oppstandelse, med andre ord gjennom det stedfortredende frelsesverk han utførte for alle mennesker. Men denne herliggjørelse blir bare åpenbar i dem som kommer til tro på ham. Disiplene trodde på Jesus. De trodde at han var den levende Guds Sønn som var sendt fra Faderen for å frelse verden. For dem var han blitt herliggjort i deres hjerter. Men vantroen og fornuften ser ingenting spesielt i Jesus. De vantro synes kanskje at han er et fint menneske, men ingenting annet. De ser ikke at han er Guds Sønn, ett med Faderen i herlighet og majestet. De tror ikke at han er verdens Frelser. I de troende blir han derimot herliggjort. I dem blir det åpenbart at hans gjerning med å frelse dem er blitt fullbrakt.

La oss igjen sitere Luther: «La det ikke være noen liten trøst at Kristus selv roser oss på denne måten for Faderen at han blir herliggjort i oss. Denne ære skal vi ikke bytte bort med all verdens gods og berømmelse, at han vil herliggjøres i vårt arme kjøds og blods svake og elendige vesen, og at Gud Fader med hjertelig velbehag holder det for så dyrebart når vi priser og ærer den Herre Kristus.»

Fra og med vers 11 begynner Jesus å be konkret for disiplene. Først ber han om at de må bli bevart fra verden, det vil si at de må bli bevart fra den vantro og gudløshet som råder i verden. Deretter ber han om at de må bli helliget i sannheten som er hans ord.

Jesus skal nå selv gå til Faderen, mens de må være igjen i verden. Han sier: «Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett» (vers 11). Jesus kjenner denne verden. Han vet om farene som fins for de troende, for han har selv opplevd å bli prøvet og fristet i denne verden. Derfor forstår han også våre prøvelser og fristelser. Vi leser i Hebreerbrevet: «For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (Hebr 4,15). «Derfor måtte han på alle måter bli lik sine søsken, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud og sone folkets synder. Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet» (Hebr 2,17-18).

Jesus ber til den «hellige Far». Han ber til han som er hellig i seg selv (3 Mos 19,2) og som dermed må reagere mot alt det som er vanhellig og mot hans hellige vilje. Guds hellighet står i sterk kontrast til verden.

Jesus skal forlate denne verden for å gå til Faderen. Men disiplene må være igjen i verden fordi de har en hellig oppgave å utføre, nemlig å bringe budskapet om Jesus Kristus ut til verden. Nå ber han om at Faderen skal bevare disiplene fra å bli besmittet av den vanhellige verden. Tidligere ville en slik bønn ha vært unødvendig. For da var Jesus selv sammen med dem, og som den gode og trofaste hyrden han var, voktet han sin lille hjord og bevarte dem mot alle slags farer og fristelser. Han sier: «Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg. Jeg passet på dem, og ingen gikk fortapt unntatt fortapelsens sønn, så Skriften skulle bli oppfylt» (vers 12).

Jesus visste at de onde kreftene som stadig var i virksomhet for å føre disiplene til fall, var krefter som langt overgikk disiplenes egne svake krefter. Av seg selv var disiplene hjelpeløse i møte med disse sterke fiendene enten det var djevelen, verden eller deres eget kjød. Disiplenes og alle menneskers store problem er at vi av oss selv ikke klarer å stå imot disse fiendene. Uten guddommelig hjelp blir vi alle et lett bytte for den vanhellige verden. Jesus hadde vært hos disiplene og bevart dem i Faderens navn. Han hadde bevart dem i troen på Faderens kjærlighet og nåde slik at ingen av dem gikk fortapt.

Dette er en stor trøst for alle troende. Midt i en ond og gudløs verden, med farer og fristelser til frafall på alle kanter, kan vi lett begynne å undres over om vi skal forbli i troen. Hva om jeg gir etter for fristelsene? Hva om jeg mister troen? Men Jesus viser i sin øversteprestelige bønn at han vil bevare oss fra fall. Han er vår gode hyrde som passer på oss så vi ikke faller fra troen på ham som vår Frelser fra synden. Likesom han bevarte disiplene i Faderens navn, skal han også bevare oss. Han skal vokte oss for slike som vil få oss til å vende oss bort fra Frelseren og slutte å tro på hans nåde og tilgivelse. Ja, ved troen på Jesus skal vi seire over den vantro verden. Johannes skriver: «For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro. Hvem andre seirer over verden enn den som tror at Jesus er Guds Sønn?» (1 Joh 5,4-5).

Men det var et unntak. Judas Iskariot, han som forrådte ham, ga etter for fristelsene og falt. Han forrådte Guds egen Sønn for noen usle sølvmynter. Og da han senere innså sin store synd, gjorde han ikke det han skulle ha gjort, og som Peter gjorde etter at han hadde syndet, nemlig vende seg til ham som tilgir all synd. Judas angret sin synd, men han trodde ikke på syndstilgivelsen av bare nåde. I stedet gikk Judas bort i sin dype fortvilelse og tok sitt eget liv.

Jesus kaller ham «fortapelsens sønn» (gr. ho huios tes apoleias). Dette er det ene av to steder i Det nye testamentet hvor dette uttrykket forekommer. Det andre stedet er 2 Tess 2,3 hvor Paulus kaller «den lovløse» for «fortapelsens sønn». «Den lovløse» i 2 Tess 2 har av lutheranere utfra de beskrivelser som Paulus gir ham, alltid blitt tolket som Antikrist (se 2 Tess 2,4 og 9-10).

Uttrykket «fortapelsens sønn» blir av språkforskere kalt for en hebraisme. Det innebærer at en genitiv i stedet for et adjektiv beskriver subjektet. Med andre ord kunne uttrykket også blitt oversatt som «den fortapte sønn», eller kanskje enda bedre «den fortapte». At Judas var «fortapelsens sønn», betyr ikke at han var forutbestemt til fortapelsen eller tilhørte fortapelsen, men at han på grunn av sin synd var fortapt.

At Judas gikk fortapt, var et resultat av hans synd. I Apg 1,25 er det tydelig at Judas selv var ansvarlig for sin fortapelse. Han forlot selv den aposteltjenesten Jesus hadde kalt ham til. Det er ubibelsk å påstå at Judas’ fortapelse skyldtes at han på en måte var skjebnebestemt til å gå fortapt. Hans synd og fortapelse var hans egen skyld. Han gikk fortapt fordi han vendte seg bort fra Jesus og i stedet fulgte djevelen og sin egen grådige og stolte natur. Fortapelsen var lønnen han fikk «for ugjerningen sin» (Apg 1,18).

Luther skriver følgende om Judas: «Slik er han, Judas, et bilde på alle dem som søker sitt eget i evangeliet. Der er også nå dessverre mange av hans slekt som roser seg av evangeliet og likevel ikke søker noe annet ved det enn sin egen berømmelse, makelighet og fordel, og tenker at det er en handel eller et yrke som kan skaffe dem ære og gods.» Luther henviser til 1 Tim 6,5 der Paulus taler om dem som «mener at gudsfrykten er en vei til vinning».

Jesus gjorde også opp for Judas’ synd ved sin soningsdød på korset. Men Judas trodde ikke på tilgivelsen. Han trodde ikke at det fantes nåde også for hans store synd. Ingen steder i Skriften fins det belegg for å påstå at visse mennesker er forutbestemt til fortapelsen. At mennesker går fortapt, er ikke Guds skyld, men menneskets egen skyld.

Jesu ord om at dette som skjedde med Judas, skjedde «så Skriften skulle bli oppfylt», er en påminnelse om at Guds ord ikke kan ta feil. Jesus visste at Judas ville falle og forråde ham fordi dette var forutsagt i Skriften (Salme 41,10; Joh 13,18), men dette var ikke årsaken til at Judas gikk fortapt.

I de følgende versene kommer Jesus inn på hatet som disiplene kommer til å møte i verden. Men i stedet for å be Faderen om at han skal ta dem bort fra verden, ber Jesus ham om at de skal helliges i sannheten som er Guds ord. Men dette skal jeg komme nærmere inn på i neste artikkel.

(Tidskriften Biblicum, 1/2017)