Av Egil Edvardsen

(Del 1 om Matt 24 (fra Biblicum nr 2/2023, s. 58-64) fins i norsk versjon her: https://www.biblicum.info/2023/11/11/jesus-og-dommen-del-1-matt-24/ )

Hva sier Jesus om den siste dommen i Matt 25? Hva skal hende på dommens dag? Hvordan skal dommen skje? Hva er grunnlaget for dommen? Kommer det til å bli en frikjennelse eller en fordømmelse?

Først formaner Jesus alle innstendig, ved hjelp av to lignelser, den ene om de ti brudepikene og den andre om talentene, om å være forberedt på den dagen. «Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen» (Matt 25,13). Deretter gir han i vers 31-46 en kortfattet, men meget opplysende og klargjørende beskrivelse av det som skal hende på dommens dag. Jeg skal i denne artikkelen konsentrere meg om denne beskrivelsen.

Den siste dagen i verdenshistorien
La oss først se på v. 31-33 som beskriver det som skal hende aller først på dommens dag: «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.»

I det forrige kapitlet, Matt 24,29-31, profeterer Jesus om hva som skal hende på den ytterste dagen og forbinder tydelig verdens ende med sin gjenkomst. På den ytterste dagen skal menneskene «se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet» (v. 30). Også disiplene forsto at gjenkomsten og den ytterste dagen skulle skje samtidig. I innledningen til Matt 24 spør de: «Hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?» Den siste dagen i verdenshistorien og Jesu gjenkomst skjer samtidig.

I Matt 25 gir Jesus en profeti om dommens dag og den dommen han skal felle over «alle folkeslag» når han kommer synlig tilbake. Det er ingen lignelse, men en konkret beskrivelse av hvordan det skal gå til på den dagen.

Jesus skal komme som «Menneskesønnen», en tittel han ofte brukte om seg selv. Denne tittelen er et uttrykk for hans sanne menneskelighet, og beskriver både på den ene siden hans fornedring og død og på den andre siden hans opphøyelse og herlighet. Her ser vi ham som den opphøyede og herliggjorte Menneskesønnen. Da han kom til jorden første gang, kom han i fornedring og ydmykhet fordi han skulle frelse menneskene fra alle deres synder ved å lide og dø på korset. Når han kommer for andre gang, kommer han i sin opphøyelse og herlighet med uinnskrenket guddommelig makt til å dømme alle mennesker.

Når han kommer, «skal han sitte på sin trone i herlighet». Ja, for han er Kongen over alle konger og Herren over alle herrer. Han er den høyeste. Derfor har han både rett og makt til å dømme.

Dommen han skal avsi, vil avgjøre alle menneskers evige skjebne. I Matt 24,14 sa Jesus at «evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Jesu gjenkomst til dom vil altså ikke inntreffe før dette har skjedd. På dommens dag skal så alle folkeslag samles foran ham. Da skal han sende ut sine engler som skal bringe alle mennesker fram for tronen.

Gjelder dette bare de som lever når Jesus kommer igjen? Nei, det gjelder alle mennesker som har levd på denne jord. Jesus sier i Joh 5,28-29: «Undre dere ikke over dette, for den tiden kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom.» Alle døde skal vekkes opp på den ytterste dagen. Alle mennesker skal samles foran tronen.

To grupper
På dommens dag blir menneskeheten delt i to grupper. «Han skal skille dem fra hverandre,» står det i vers 32. Jesus er den allvitende som allerede vet alt om alle mennesker. Han vet hvilket forhold de har hatt til ham i livet. Han ser til hjertene og ser hvem som tror og hvem som ikke tror. Vi kan ikke se inn i hjertene. Derfor er det som er klart for ham, ikke klart for oss. Men på dommens dag skal det bli tydelig for alle hvem som trodde på ham og hvem som ikke trodde.

«Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene.» Med andre ord vil det ikke være vanskelig å skille. Det er ingen tvilstilfeller, ingen som befinner seg i en gråsone. Likesom det er enkelt for en gjeter å skille sauene fra geitene, skal det være enkelt for Jesus å skille de troende fra de vantro på den ytterste dagen.

At Jesus ligner de troende med sauer, er ikke noe nytt. Andre steder gjør han også det. Han er den gode hyrden som vokter sine sauer og lam, og som har gitt sitt liv for dem. Han sier om dem: «Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg … Jeg gir mitt liv for sauene» (Joh 10,14-15). «Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd» (Joh 10,27-28). Derfor er det ikke så overraskende når vi nå får høre at han skal stille sauene, de troende, på sin høyre side.

Alle folkeslag skal samles foran tronen, leser vi. Dette er i tråd med det Paulus skriver i Rom 14,10: «Vi skal alle fram for Guds domstol.» Og i 2 Kor 5,10 skriver han: «For vi må alle fram for Kristi domstol, for at hver og en kan få lønn for det han har gjort gjennom sitt liv i kroppen, enten godt eller ondt.»

Grunnlaget for domfellelsen
Hvordan skal vi da forstå Jesu ord i Joh 5,24: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet»? Fins det en motsigelse her? Nei! Når Jesus sier hva som er grunnlaget for dommen, nevner han ikke en eneste synd som de rettferdige har gjort. Han taler bare om alle deres gode gjerninger. Men når han beskriver grunnlaget for de vantros dom, så trekker han fram alle deres synder, spesielt alt det gode som de har unnlatt å gjøre i livet, men som de skulle ha gjort. Hvorfor nevner ikke Jesus de troendes synder? Fordi disse er blitt kastet i havets dyp, som profeten Mika skriver (Mik 7,19). Det betyr: Alle de troendes synder er tilgitt fordi Jesus selv har sonet straffen for dem da han døde for alle mennesker på korset. Paulus sier: «Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger» (2 Kor 5,19). Når syndene ikke blir tilregnet oss, kan vi heller ikke dømmes for dem. 

Denne ikke-tilregningen av synd eller denne rettferdigerklæringen tilbys alle mennesker og mottas ved troen på Kristus. Derfor sier Bibelen at den som tror, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt (Mark 16,16). «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh 3,17-18). Derfor kaller Jesus dem som han skal stille på sin høyre side for «rettferdige». De er rettferdige, men ikke i seg selv, men fordi de er blitt tilregnet Kristi fullkomne rettferdighet gjennom troen på ham.

En av den lutherske ortodoksiens lærefedre, Johann Gerhard (1582-1637), skriver i sin dogmatikk: Nomistiske [loviske] utsagn må skilles fra dem som er sant evangeliske. Dette er loven: «Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag» (Matt 12,36). Dette er evangeliet: «Den som hører mitt ord og tror … kommer ikke for dommen» (Joh 5,24). Dette er loven: Du «hoper opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom» (Rom 2,5). Dette er evangeliet: «Rett dere opp og løft hodet! For deres forløsningsdag er nær» (Luk 21,28).¹

Hvorfor blir da loviske utsagn overhodet rettet til de kristne, som for eksempel i 2 Kor 5,10: «Vi må alle fram for Kristi domstol»? Forklaringen er at vi må skille mellom lovens og evangeliets hensikt og virkning. Både lov og evangelium må forkynnes for de kristne. Loven er nødvendig for de kristne fordi de fortsatt har den gamle naturen som kjemper imot troen og gjør dem sløve og uforberedt på dommen. Det nye mennesket, Ånden som bor i dem, behøver ikke loven. Lovens hensikt er ikke å gi vekst i kristenlivet og få de kristne til å bære flere troens frukter. Det kan ikke loven gjøre. Loven gir ingen kraft til et helligere liv, til helliggjørelse. Den kan heller ikke gi de kristne kraft til å holde ut til enden slik at de er åndelig våkne når Jesus kommer igjen. Loven krever gode gjerninger, men den kan ikke gi kraft til å gjøre dem. Loven formaner de kristne til å våke, men kan ikke gi oss kraft til å være våkne.

Lovens hensikt for de troende er å advare dem mot kjøttslig sikkerhet, åndelig sløvhet og egenrettferdighet og avsløre dem som syndere. Når loven oppnår denne hensikten hos de kristne, når de i sin daglige omvendelse erkjenner sin synd og sin mangel på rettferdighet for Gud, og i troen flyr til Kristus som deres Frelser fra synden, skal de få høre evangeliet som sier: «Den som tror på ham, blir ikke dømt» (Joh 3,18). «Så fins det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8,1). Bare evangeliet kan gi oss kraft til å være våkne og forberedt på Jesu gjenkomst og dommen.

Forskjellen mellom troende og ikke-troende
La oss nå vende tilbake til Matt 25 og legge merke til en annen viktig sak når det gjelder den siste dommen. For vi ser at Jesus på dommens dag skal gjøre et skille mellom troende og ikke-troende før han taler om gjerningene deres. Av dette forstår vi at det ikke er gjerningene som sådan som avgjør dommen. Nei, den som tror, skal bli frelst, og den som ikke tror skal bli fordømt.

Teksten i Matt 25,34-40 lyder: «Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’  Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke?  Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg?  Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’  Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’»

«Kom hit,» sier Jesus til de rettferdige. De vantro skal derimot få høre: «Gå bort fra meg!» De rettferdige er velsignet av Faderen. De blir ikke bare velsignet på dommens dag, men de har blitt velsignet også i livet sitt. De er blitt velsignet med evangeliet om Frelseren. Gud Fader har tatt dem til sine barn i dåpen. Og han har fortsatt å velsigne dem og bevare dem i troen livet ut.

Nå skal de få «ta i arv det riket som er gjort i stand» for dem «fra verdens grunnvoll ble lagt». En arv er noe vi får ufortjent fordi vi er barn. De troende er «Guds arvinger og Kristi medarvinger» (Rom 8,17). De skal få den samme arv som ham, det samme riket, den samme herlighet. Alt er av nåde.

Denne arven som består i det himmelske riket, har vært gjort i stand for de troende «fra verdens grunnvoll ble lagt». Dette viser at det ikke er en følge av vårt arbeid, men helt ufortjent. Lenge før vi kom til tro, ja, lenge før vi ble født, ble arven gjort i stand for oss. I Guds evige råd ble det bestemt at vi skulle arve riket. Og i tidens fylde sendte Gud sin Sønn til verden for at han skulle gjøre alt som skulle til for at vi skulle få komme inn i himmelens rike. Paulus skriver: «I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil. I kjærlighet og etter sin gode vilje avgjorde han på forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus» (Ef 1,4-5). Og han skriver i Rom 8,30: «Dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige, og dem som han har erklært rettferdige, har han også herliggjort.»

Jesus sa en gang: «Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer» (Matt 12,30). Om en person har vært med eller mot Jesus, blir dokumentert av personens gjerninger. Troen kan ingen av oss se, bare Gud kan se troen. Barmhjertighetsgjerninger er de synlige tegnene på den usynlige troen. Jesus vet det og derfor nevner han bare de gode gjerningene som de troende har gjort. For de vantro, derimot, nevner han alle de gode gjerningene som de har unnlatt å gjøre.

«Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet,» sier Jesus i Bergprekenen (Matt 5,7). De barmhjertige, de som har gjort barmhjertighetsgjerninger i livet, skal få barmhjertighet på dommens dag. Og det er virkelig barmhjertighet og miskunn de skal få på den dagen. Dommeren skal ikke nevne én eneste av alle deres synder, for alle deres synder har han selv gjort opp for da han døde på korset for dem. Dette har de ikke fortjent, derfor er det bare barmhjertighet og nåde.

De rettferdiges svar
Dette vet alle troende. De vet at de er frelst av bare nåde og at de ikke har fortjent frelsen. Derfor er svaret som de rettferdige gir Jesus etter at han har regnet opp alle deres barmhjertighetsgjerninger, betegnende. For de spør ham: Når gjorde vi alt dette? De har ikke tenkt på alle gjerningene de har gjort som en følge av troen. Derimot har de tenkt mye på syndene de har gjort, alle de gangene de har unnlatt å være barmhjertige mot mennesker. Men Jesus trekker altså ikke fram en eneste av deres mange synder, for de er tilgitt og strøket ut.

Misbruk av Jesu ord om gjerningene
Likevel er det mange som bruker dette stedet som et bevis på at frelsen også avhenger av gjerninger. Jesus nevner jo ikke troen i det hele tatt, hevder de. Han taler bare om gjerninger. Det er klart at om dette stedet var det eneste stedet i hele Bibelen som talte om menneskets frelse, var en slik konklusjon nærliggende. Men som vi vet, fins det i Bibelen en mengde klare utsagn om at frelsen er av nåde alene ved tro uten lovgjerninger. Jesus selv har jo sagt at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt (Joh 3,16). Og Paulus underviser tydelig om dette i Romerbrevet (særskilt i Rom 3,21ff) og andre steder. Også Det gamle testamentet lærer frelse av nåde alene. Herren sier gjennom profeten Jesaja: «Kom, la oss gjøre opp vår sak! … Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull» (Jes 1,18). Og David ber i Salme 51: «Ta bort min synd med isop, så jeg blir ren, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø» (Sal 51,9).

Når Jesus trekker fram de gode gjerningene som de troende har gjort, vitner dette om at de er rettferdige, ikke i seg selv, men fordi de gjennom troen er tilregnet hans rettferdighet. Paulus skriver: «Ham [Kristus] har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være en nådestol for dem som tror. Slik viste Gud sin rettferdighet … både at han selv er rettferdig, og at han erklærer rettferdig den som tror på Jesus» (Rom 3,25-26). Frikjennelsen på dommens dag hviler bare på Kristi fullkomne soningsoffer, ikke på menneskers egne gjerninger. Alle de som på dommens dag blir stilt på høyre side er de som «har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod» (Åp 7,14).

De gjerningene som de rettferdige hadde gjort, hadde de gjort mot Jesus selv, for Jesus sier til dem: «Jeg var sulten, og dere ga meg mat … Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat …?». Så hver god gjerning de troende hadde gjort, hadde de gjort mot ham. De troendes gode gjerninger var et uttrykk for deres kjærlighet til Frelseren, hva de hadde fått av ham. I dommen kan Jesus ikke betrakte noen gjerning som god uten at den er gjort i kjærlighet til ham. Men ingen kan ha kjærlighet til Frelseren som ikke har kommet til tro på ham. «Uten tro er det umulig å være til glede for Gud,» står det i Hebr 11,6.

Ikke storslåtte gjerninger, men gjerninger for Jesu minste søsken
La meg bare også kort si litt om Jesu ord: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (v. 40). De gjerninger Jesus vil prise på dommens dag, er de som er gjort mot hans minste søsken. Ingen av gjerningene Jesus regner opp, er storslagne og bemerkelsesverdige. De troende har ikke gjort dem for å bli lagt merke til og få berømmelse. Det er enkle gjerninger gjort i kjærlighet og tro. Men det er gjerninger som har hatt uendelig stor verdi både for alle dem som er blitt gjenstand for disse gjerningene, og for Gud.

De vantros reaksjon
De ordene Jesus uttaler over de vantro på sin venstre side, er helt motsatt av det de rettferdige får høre. Og deres reaksjon er også helt motsatt. De vet ikke om sine synder og sine unnlatelser. De tror tvert imot at de har gjort mye godt. De avslører grovt sin egenrettferdighet. Men egenrettferdigheten duger ikke overfor Gud på dommens dag, men betyr at den eneste rettferdigheten som holder mål innfor Gud, Kristi rettferdighet, har blitt forkastet. Derfor får de vantro også høre dommen: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans» (v. 41). Det er Bibelens klare lære at det fins to utganger, himmel eller helvete. Selv om biskoper og liberalteologer har avlyst helvete, har ikke Gud gjort det!

Men Gud vil ikke at den urettferdige skal dø. «Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve» (Esek 18,23). Må Gud hjelpe oss alle til å tro på Herren Jesus og ta imot hans rettferdighet som vår høyeste skatt, nå mens vi lever. For en dag kommer Jesus igjen for å dømme alle mennesker. Og den som tror, skal bli frelst. Amen.